Corsair på avveier

Denne historien fikk vi fra Geir Winther i Hamarøy Historielag. Den er nedskrevet av ei den gang ung jente som opplevde alt på nært hold.

Corsair på avveier.

 

Det var mye tåke sommeren 1944, og natten til 18. juli tutet tåkeluren på Tranøy fyr i ett. Tidlig på morgenen hørte vi flydur, noe som ikke var særlig uvanlig, bortsett fra at denne lyden var ganske nært. Vi fikk tidlig på formiddagen vite årsaken. Et engelsk fly hadde nødlandet i potetåkeren til Mathias Våg.  Flyet var av typen Corsair egentlig et amerikanskbygd enseters jagerfly. 

Fra Store norske leksikon: Corsair ble utviklet av Chance Vought Corporation og fløy første gang 29. mai 1940. Det ble levert til den amerikanske marinen fra oktober 1942, men funnet for farlig å lande på skipsdekk, og først sommeren 1944 ble Corsair godkjent for bruk fra amerikanske hangarskip. Corsair ble levert til det amerikanske marinekorpset i januar 1943 for bruk fra land, og debuterte i kamp med disse i februar 1943. Corsair ble også brukt av den britiske marinen under andre verdenskrig.

Det var en engelsk flyver med navnet Matholie eller Matholey som førte flyet. Han hadde mister kontakten med Barracudaen som han fløy sammen med, og kom på avveier. 

Fra Wikipedia: Fairey Barracuda var et britisk torpedo- og stupbombefly som opererte fra hangarskip under andre verdenskrig. Det var det første flyet i sitt slag brukt av Royal Navy utelukkende bygd av metall. Det ble introdusert som erstatning for Fairey Swordfish og Fairey Albacore todekkere. Det ble kjent for sin rolle under angrepet på det tyske slagskipet «Tirpitz» og kjent for sitt lite elegante utseende på bakken.

 Barracudaen var lederflyet, ført av en høyt dekorert pilot med navnet Roy Baker-Faulkner. Han hadde som mannskap to andre, lt. G.W. Micklan og telegrafist A.M. Kimberly. Corsairen fikk drivstoffproblemer, og i den tette tåken var flyveren nødt til å utføre en nødlanding. Da han så en åpning i skydekket gikk han inn for landing, og landet i en åker. 

Disse to flyene kom fra et tokt mot det tyske slagskipet Tirpitz som lå for anker i Kåfjorden. I boka «Flyalarm» står det på side 213 om de 18 Corsairflyene fra 1840 squadron som hadde som oppgave å dekke et angrep på Tirpitz. Flyene opererte fra et engelsk hangarskip som lå et stykke utenfor Lofoten. Hele sommeren var flyene hemmet av tåka som la sine begrensninger på operasjonene

I boken «Flyalarm», i kapittelet «Slaget om Tirpitz» står det også at en Corsair gikk tapt i selve kampområdet.

Så tilbake til flymannskapene. Det kom plutselig en tysk motorsykkel opp til huset vårt. Tyskeren ville vite om vi hadde hørt noe. Vi bodde bare en god kilometer fra stedet hvor flyet hadde landet. Samtidig hørte vi hundeglam oppe i Vågsfjellet. Det var tyskerne som lette etter piloten som hadde overlevd nødlandingen og forlatt stedet. Vi ungdommene var ikke sene om å haste utover til Våg. Da vi nærmet oss var det noen av oss som måtte vise fram legitimasjon (ausweiss) til vaktposten, mens andre fikk en liten bit metall fra flyet. Det var ingen av oss som hadde sett et fly på så nært hold.

Flyveren var mest sannsynlig allerede på vei mot Sverige. Han var blitt anvist vei langs Rv 81 til Uteide. Hvorfor var han ikke heller ble loset ned til sjøen og ført til Jakob på Øya som var los, det undret mange seg over. Han hadde puttet flytevesten i ei stikkrenne under veien. Vesten kom seinere i Hermann Einans eie.

På sin ferd innover bygda var han innom Klara Willumsen på Lian. Hun holdt på med morrastellet i fjøsen. Her fikk han seg en god siladråpe. (Melkeskvett rett fra kua, nysilt og gjerne kroppslunken. Godt likt av gårdskatta).

Senere traff han Olav Aasvik som snakket godt engelsk og kunne rettlede han videre. Han gikk langs Uteid-sjøen, men uheldigvis ble han oppdaget av noen unger som varslet de voksne, som igjen varslet øvrigheta. Det medførte at tyskerne satt og ventet på han i Kalvågen da han kom ned lia. Der ble han tatt til fange og ført tilbake til Sørvåg og flyet.

Vi fulgte med på avstand og var stolte over at engelskmannen var så overlegen og avvisende ovenfor tyskerne. Det banket nok litt ekstra i ungpikehjertene når vi så den flotte, unge flyveren. Vi gremmet oss stort da vi fikk høre at han var tatt av dage. Det viste seg senere at så ikke var tilfelle, og at han var vred på de som hadde angitt han. De som hadde varslet var nødvendigvis ikke nazister, men heller redde for represalier fra tyskernes side, så derfor...

Han ble ført til Skutvik hvor en tysk båt hentet han. Vi hadde fulgt etter på avstand og kroet oss da han overså en hjelpende hånd fra en tysk offiser og hoppet elegant om bord. Det var det siste vi så til han. 

Han skal i mai 1994 ha levd i beste velgående. Sommeren 1993 kom en nevø av nevnte lt. Baker-Falkner til Sørvåg for å få høre mer om hendelsen. Han fikk overrakt flytevesten, som da var i Hugo Rønnings eie.

Det er vanskelig å få vite detaljer fra hendelsene den sommerdagen i 1944, men vi som opplevde dramaet på nært hold er forståelig nok interessert i skjebnen til flyveren. Baracudaflyet som var ledsaget av Corsairen, og som også forsvant, går det en del spekulasjoner om. Det har vært hevdet at det hadde styrtet på Lundøya i Steigen, men ingen vet noe med sikkerhet.

Corsairen ble i sin tid tauet til Skutvik, og gelenderet på den gamle Steinslandbrua ble i den forbindelse helt nedbøyd. Hvor flyet til slutt havnet vet ikke jeg. Det sies at det sist ble sett i Bodø våren 1945.