Bell UH1B

Mer informasjon fra museet

Dette er antakelig det helikopteret som det er bygget flest av i den vestlige verden, over 10 000 eksemplarer i over 20 versjoner av prototypen XH-40.

Den første flyturen ble foretatt i oktober 1956. Ca 60 land har brukt denne helikoptertypen i sine militære styrker, og det har vært i bruk i de fleste konflikter i de over 30 år det har eksistert. I tillegg til Bell-fabrikkene i USA, ble dette helikopteret bygget på lisens eller sammensatt i Italia, Taiwan og Japan.

Det ble opprinnelig bygget som ambulanse helikopter, og for generelle transportoppdrag i US Army. Det kom i tjeneste i 1958 og er blitt tilpasset forskjellige oppgaver i kamp- rednings- og antiubåtoperasjoner, og kanskje den viktigste rollen: taktisk transport av hæravdelinger. Som en del av Nato’s våpenhjelp mottok Det Norske Luftforsvaret i første omgang 4 stk UH-1B i juli 1963. De var primært tiltenkt rollen som transportstøtte til Hæren.

339 skvadron ble etablert på Bardufoss 15. januar 1964. Med ytterligere 4 helikoptere var styrken kommet opp i 8, senere økt til 13.

I januar 1967 fikk 720 skvadron på Rygge Flystasjon sine første UH-1B, med oppgaver som redningstjeneste og transport. Den neste avdeling som mottok UH-1B var 719 skvadron på Bodø Flystasjon. Det var høsten 1967, også her var redningsberedskap, ambulanseoppdrag og transport som var skvadronens primæroppgaver.

Etter forespørsel FN, ble en helikopterving med 4 stk. UH-1B og besetninger etablert i 1978 for FN tjeneste ved UNIFIL-styrkene i Libanon. Personellet kom fra 339. og 720. skvadron

Hovedbasen var i Naqoura, med det norske feltsykehuset som nærmeste nabo. Sør-Libanon var i realiteten et krigsområde, og avdelingen hadde en hektisk tid under vanskelige forhold, basen var utsatt for beskytning, og alle helikopterene fikk påført skader.

Den 3. februar 1979 ble et helikopter hardt skadet da det fløy inn i et luftspenn og det havarerte. Alle ombord ble drept. Det var også vært snakk om at helikoptret ble skutt ned, men det var ikke tilfelle. I juli returnerte avdelingen til Norge, og en italiensk helikopterving overtok.

Luftforsvaret hadde ialt en styrke på 37 UH-1B, fordelt på 339., 719. og 720. skvadron.

Luftforsvarets siste UH-1B ble utfaset 16. februar 1990.

Museets eksemplar har serienummer 64-14079, har hatt kjennetegn JT-D og har tilhørt 720. skvadron, og er ett av de fire som har tjenestegjort i UNIFIL-styrkene i Libanon.

Tekniske data:

Motor: Lycoming T53-L-11

Ytelse: 1100 hk

Maks. hastighet: 240 km/t

Maks. høyde: 3500 m

Rekkevidde: ca 620 km

Besetning: 2

Utvendig last: 1250 kg

Rotordiameter: 13,4 m

Lengde: 12,98 m

This is probably the most popular helicopter of the Western world. Over 10,000 copies were made in over 20 versions out from the prototype XH-40.

The first flight was made in October 1956. Approximately 60 countries have used this helicopter in their military forces, and it has been in service in most conflicts during the 30 years it has existed. In addition to the Bell factories in the United States, this helicopter was made on licensed or assembled in Italy, Taiwan and Japan.

It was originally built as an ambulance helicopter, and for general transport for the US Army. It entered service in 1958 and has been adapted to different tasks as combat rescue, anti submarine warfare and perhaps the most important role: Tactical transport of army units. As a part of NATO's Military Aid the Norwegian Air Force initially received 4 pcs UH-1B in July 1963. They were primarily intended to serve as transport support to the Army.

The 339 squadron was established on January 15, 1964 at Bardufoss Airbase. With additional 4 helicopters the squadron consisted of 8, later increased to 13 helicopters.

On request from the UN, a helicopter wing with 4 pcs. UH-1B and necessary personnel were established in 1978 for the UN to support the UNIFIL forces in Lebanon. The personnel came from 339 and the 720 squadron.

The helicopter on display has serial number 64-14079, had marking JT D and belonged to the 720 squadron. It is one of the four which served in the UNIFIL forces in Lebanon.