Piper L 18C Super Cub

TOSETERS LIASONFLY

I 1941 begynte US ARMY letingen etter et passende småfly som var egnet til artilleri observasjon og liason, og bestilte en prototype fra Aeronca, Piper og Taylorcraft.

Fra Piper bestilte US ARMY 4 eksemplarer av CUB, et robust høyvinget monoplan med tandemseter. 40 CUB’s ble like etter bestillt og fikk betegnelsen O-59. Alle tre fabrikkene fikk bestillinger, men Piper dro avgårde med den største delen, ikke mindre enn 7000 CUB varianter ble levert. Alle tre fabrikatene fikk tilnavnet «Grasshoppers».

Betegnelsen «O»-observation ble forandret til «L»-liason i 1942, og den neste versjonen var L-4A med bedre allround utsikt, L-4B hadde redusert radioutstyr, men den som det ble bygget flest av (1801) var L-4H med forbedret utstyr. L-4J, den siste krigsproduserte versjonen hadde variabel pitch propeller. Etter annen verdenskrig kom L-4J med i våpenhjelp programmet i en ny utgave som fikk betegnelsen L-18A. Men denne ble ikke regnet som hensiktsmessig, og isteden ble Piper Super Cub bestilt, 105 som L-18B for den tyrkiske arme, og 108 av 838 lignende L-18C til andre nasjoner

Til Norge kom det i 1955 16 Piper L-18C Super Cub som Feltartilleriets OP-tjeneste skulle disponere.Flyene ble, etter at flygere var utdannet på Værnes, fordelt til de forskjellige artilleriavdelingene med hovedkvarter i nord på Sætermoen, og i sør på Haslemoen i Solør.

L-18 er et robust fly , lett å operere fra små improviserte flystriper eller landeveier og jorder. Det kunne benytte både hjul og ski-understell.

Flyet er ubevepnet, uten pansring og med lav hastighet. I en kampsituasjon var det avgjørende at flygerne kunne utnytte manøvreegenskapene og terrenget fullt ut for å undgå beskytning fra bakken og fra andre fly.

Oppgavene til FAOPT var å utføre observasjon fra luften, ildledelse av artilleri, rekognosering, liasonflyging, meldingstjeneste o.s.v.

Flyene hadde også utstyr for kontroll av radioaktive områder.

På slutten av åtti-årene var flyene så nedslitt at det ble vurdert å skifte dem ut med lette helikoptere. I 1992 var det slutt for FAOPT , nyanskaffelsen av helikoptere til denne tjenesten som var beregnet å koste ca 400 millioner, fant ingen plass på budsjettet.

TEKNISKE DATA

MOTOR: EN 90 HK CONTINENTAL

C90-8F FIRESYL BOKSERMOTOR

HASTIGHET: Maks hastig..: 177 km/t(110mph) Marsjhastig.: 161 km/t(100mph).

REKKEVIDDE: 402 km(250 miles)

VINGESPENN: 10,74m

LENGDE: 6,82m

VEKT: Tom: 363 kg Maks.vekt: 680 kg 

In 1941 the US ARMY began searching for a small plane suitable for artillery observation and liaison, and ordered a prototype from Aeronca, Piper and Taylor Craft.

From Piper the US ARMY ordered 4 copies of the CUB, a robust high wing monoplane with tandem seats. 40 CUB's were shortly after ordered and received the designation O-59. All three manufacturers received orders but Piper took the most, no less than 7000 CUB variants were delivered. All the three brands of aircrafts were nicknamed "Grasshoppers".

The term "O" for observation was in 1942 changed to "L" for liaison, and the next version was L-4A with better all-round view from the cockpit, L-4B had less radio equipment. The version L-4J with improved equipment was produced in the largest numbers, 1801. The last batch of war production had variable pitch propellers.

After World War II the L-4J came in a new edition and became a part of the weapon aid program with the designation L-18A. But this was not considered as a appropriate plane, and instead Piper Super Cub was ordered, 105 L-18B for the Turkish army, and 108 out of 838 similar L-18C to other nations.

In 1955 Norway received 16 Piper L-18C Super Cub for Field Artillery OP service. After the pilots had been trained at Vaernes, the planes were distributed to the various artillery units, one with headquarter in the north at Sætersmoen and the other in the south at Haslemoen in Solor.

L-18 was a robust aircraft, easy to operate from small improvised air fields, country roads and fields. It could use both wheels and skis.

The plane was slow flying, unarmed and without armor. In a combat situation, it was imperative that the pilots could take full advantage of the maneuvers properties and the terrain to avoid attacks from the ground and from other aircrafts.

The tasks of FAOPT were to make observation from the air, direct the artillery fire, reconnaissance, liaison flying, messaging etc.

The planes also had equipment for control of radioactive areas.

At the end of the eighties the planes were so worn down that it was considered to replace them with light helicopters. In 1992 it was finally over for FAOPT. Purchase of new helicopters for this service was estimated to cost about 400 million nkr, and found no place in the budget.