Året etter ble ruta forlenget til Tromsø, og det ble frem til krigen opprettet flere sideruter i landsdelen. Etter krigen ble sjøflytrafikken gjenopptatt, men Narvik havnet utenom DNLs ruteplan for ”Den flyvende hurtigrute”, som Nord-Norges ruta ble kalt.
Men flyinteresserte Narvikfolk, blant dem flere av byens handelsfolk, gikk derfor sammen om å etablere et eget flyselskap med sete i Narvik.
Flyselskapet fikk navnet POLARFLY, eller dets fulle navn ”Polarfly” Nord-Norges Luftfarts-
selskap A/S. Selskapet ble etablert i 1945 med kjøpmann Reidar Rognmo som styreformann.
Selskapet anskaffet tre brukte Norseman-fly fra det amerikanske militærvesenet i Tyskland, og en søndag i juli 1947 ankom de to første til Narvik. Flere fikk anledning til en prøvetur over byen og fjorden.
Selskapet håpet å få konsesjon for ruteflyging, men inntil de fikk dette ble flyene benyttet til taxiflyging og ambulanseoppdrag.
Polarfly viste å finne markeder for flyene sine, for 100 kroner kunne man i september 1947 reise tur/retur Narvik-Tromsø for å se Mjølner vinne over Kirkenes i semifinalen i det nord-norske mesterskapet i fotball.
Polarfly som eget selskap ble en kortvarig episode i Narvik samferdselshistorie, men Narviks flyhistorie går langt tilbake i tid. Allerede i 1922 landet sjøfly på Narvik havn.
Høsten 1948 ble selskapet slått sammen med Widerøes Flyselskap. Det nye selskapet gikk da under navnet Widerøes Flyveselskap og Polarfly A/S . Dette navnet ble beholdt frem til 1958
da selskapets generalforsamling gikk inn for at navnet skulle være Widerøes Flyveselskap A/S
En del av avtalen ved sammenslutningen var at Widerøe-Polarflys hovedbase i Nord-Norge skulle ligge i Narvik, men mangel av egen flyhangar på Fagernes gjorde det vanskelig å etablere seg i byen.
Selskapet stasjonerte derfor to av Polarflys tre Norseman-fly vekselvis i Trondheim, Bodø og Tromsø.
Selskapet anmodet derfor Narvik kommune om å ruste opp sjøflyhavna samt bygge en større hangar enn den ”nesehangaren” man tidligere hadde bygget.
I 1953 sto hangaren ferdig ved siden av flytebrygga og ekspedisjonslokale. Et av flyene ble da stasjonert på Fagernes året rundt og som bl.a.utførte ambulanseoppdrag .I sommersesongen hadde også selskapets andre fly i landsdelen base her. Service og vedlikehold på flyene ble utført ved basen på Fagernes
21.mai 1951 ble enmerkedag for flyselskapet Widerøe –Polarfly og for Narvik og Nord-Norges samferdselshistorie. Selskapet fikk konsesjon for sin første flyrute i egen regi.
Kl.0630 denne maidagen kunne selskapets sjefsflyger Friis Baastad ta et av Norseman-flyene ut fra flytebrygga på Fagernes.
Det var 4 passasjerer med på første etappe til Svolvær, flytiden var 55 minutter.1 påstigende i Svolvær og flyet landet i Bodø kl.0830.
I korrespondanse med DNL-rutene i Bodø kunne man komme til Oslo på dagen. Likeledes var det mulig å starte fra Oslo om morgenen og stige i land fra sjøflyet i Narvik på ettermiddagen.
I 1954 ble OTTER flyene brukt for første gang på ruta til Bodø
Sjøflyene preget Narvik og de fleste byene langs kysten gjennom to tiår. Første året varte sesongen fram til begynnelsen av september, men etter hvert strakte flysesongen seg fra månedskifte februar/mars til ut i november
Rutetilbudet ble også utvidet. Fra 1957 ble det daglige til Harstad og Tromsø og to daglige turer på Bodø-ruta.
1954 ble Widerøes OTTER satt inn i trafikken på Narvik.
Da de første kortbaneflyplassene ble bygd ut i 1968 begynte Widerøe å legge ned sjøflyrutene.
I oktober 1971 ble det siste rutegående sjøflyet sendt fra Narvik. Det var et av OTTER flyene som markerte at en epoke for sjøflyene var over.
30.august 1972 ble den nye flyplassen i Narvik tatt i bruk for flyrutetrafikk.