Langt fra Andøya

08.06.2020

Langt fra Andøya

Nektet å slippe bombene sine over Bodø: - Jeg fikk meg simpelthen ikke til å gjøre det

Hvorfor slapp ikke Horst Götz (28) sine bomber over Bodø som alle de andre tyske pilotene?

Av Børje Klæboe Eidissen

Publisert i AN 27.05.2020

- Mandag 27. mai 1940 er en dag jeg aldri vil glemme. Vi mottok ordren om å angripe og bombe Bodø, og jeg var sørgelig klar over hva som ventet den lille nordlandsbyen. Det ble sagt at det var sluppet ut advarende flyveblader over byen, og jeg håpet at flest mulig hadde kommet seg bort.

Ordene tilhører Horst Götz. Året er 1989, og den tyske bombeflypiloten møter Nordlandsposten-journalist Knut R. Hoff hjemme i Nieby i det nordøstlige Tyskland. Det er her han forteller sin historie - om oppveksten, om sitt forhold til Norge, om krigsårene og om livet etter krigen. En historie som ble til boka «Langt fra Andøya» - som denne artikkelen er bygget på.

27. mai 1940: Dette bildet er tatt fra cockpiten i Horst Götz sitt fly da han nærmet seg Bodø. Flere andre fly hadde allerede sluppet sine bomber over byen. Foto: Fra boka "Langt fra Andøya"

Klokken 17:14 tok de tre tyske gruppene med bombefly av fra Trondheim og startet toktet mot Bodø. Det er 80 år siden i dag.

De hadde blitt fortalt at det britiske hovedkvarteret hadde etablert seg i byen, og at det måtte utslettes. Det var klart og fint vårvær, og på langt hold kunne Horst Götz og hans mannskap se at byen allerede brant etter at de første flyene hadde gjort jobben sin. Horst fløy gjennom røykmassene, tok flymaskinene ut mot vest og slapp bombene sine i Landegodefjorden.

Foreldreløs

Hvorfor gjorde han det? Vi må nok starte historien enda lengre tilbake i tid for å finne svaret på det.

Horst Götz ble født i Beuthen i dagens Polen første juledag 1911. Moren Margarete døde få måneder etter at Horst ble født. Faren, kommendersersjant Karl Götz, falt i første verdenskrig i 1914. Og dermed var tre år gamle Horst foreldreløs.

1914: Horst sammen med søsteren Ilse (i midten) og en venn av familien. Barnas mor døde i 1911, mens barnas far døde i 1914. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

Hans nye stemor, Martha Wullstein fra Berlin, tok seg imidlertid godt av både Horst og hans søster Ilse, selv om det ikke var mye å glede seg over i den tyske hovedstaden i årene etter «den store krigen».

Andenes

Horst begynte på skolen, og da han var 12 år smilte endelig lykken hans vei. Stemor Martha hadde hørt at underernærte berlinerbarn hadde mulighet til å få et sommeropphold i Norge, og Horst ble funnet utsultet nok til å få tilbringe sommeren i Norge.

Turen gikk via Sverige til Oslo og Trondheim, og deretter med Hurtigruta til Harstad – via Bodø. På lokalbåten fra Harstad til Andenes var det bare Horst og en annen tysk gutt igjen. De fikk brus, epler og nøtter av mannskapet. De fikk til og med en appelsin – en frukt de aldri tidligere hadde sett eller smakt.

Rundt halsen på Horst hang en lapp merket «Heggelund Andreassen, Andenes Norge». Og på kaia ytterst på Andøya sto «tante Gynn» og «onkel Leif» og ventet spent. Flere i familien var også møtt fram for å hilse den tyske gutten velkommen – en familie som i løpet av de neste årene skulle få stor betydning for Horst Götz.

Nordlending

12 år gamle Horst kunne endelig spise seg mett, selv om familien måtte være forsiktig med porsjonene til den underernærte gutten den første tiden. Han lærte seg å snakke kav andøyværing, han fikk venner og han havnet i slåsskamper som gutter flest. Han tilpasset seg sitt nye liv på rekordtid. Og da han kom hjem til Berlin, skrev han brev på klingende norsk til sin nye familie på Andenes.

1924: 12 år gamle Horst Götz (nummer fire fra venstre) er på sommerferie på Andenes for første gang, her sammen med flere fra familien Heggelund Andreassen. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

Fire lange sommerferier fikk Horst oppleve i Nordland. Han fikk sin første langbukse, han var med på havfiske og han lærte seg å sløye fisk. Han var med på torvmyrene og på fest i nabybygda Bleik. Horst Götz var blitt nordlending.

Flygerdrømmen

Horsts store drøm var å bli elektroingeniør, og i 1930 kom han inn på Bergmann-Werke i Berlin. Han jobbet på dagtid og gikk på skole på kvelden. En kveld ble han brutalt angrepet på gata, og onkelen sendte han til farens hjemby Beuthen med fly. Flyet var en Junkers F13, og flyturen skapte nye drømmer. Horst ville bli flyger! I 1933 kom han endelig inn på Deutsche Verkehrsfliegerschule, omtrent samtidig som Adolf Hitler kom til makten i Tyskland.

1933: Horst Götz ved frammøte til sin første flytur på egen hånd. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

I 1936 giftet Horst seg med sin Ilse, og året etter ble de foreldre til ei jente. Det brygget opp til krig i Europa, og Horst ble en stadig mer erfaren pilot i sivil tjeneste. Ved flere anledninger møtte han både Adolf Hitler og Hermann Göring, og de bodde innimellom også på samme hotell i Ainring, ikke langt unna Hitlers private fjellfestning Villa Berghof – Ørneredet.

1936: Horst Götz har fått autorisasjon som flyger. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

Krigstjeneste

Sommeren 1939 reiste Horst og Ilse på sommerferie til Norge. Som hurtigruteturister fikk de sine tilmålte timer i Bodø, og vel fremme på Andenes ble de bedt om å hente barna i Tyskland og komme tilbake for å slå seg ned som andøyværinger. Men Horst og Ilse returnerte til Tyskland, og 26. august 1939 ble Horst Götz innkalt til krigstjeneste.

1939: Horst Götz og kona Ilse dro på ferie til Norge, og tok Hurtigruten nordover for å besøke familien på Andenes. Da ble det naturlig nok også et stopp i Bodø. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

- Vi var fortsatt sivilister, og ingen av oss trodde for alvor at krig ville bryte ut. Vi hørte riktignok om skuddveksling, men det var i Polen. Vi gikk ut fra at Hitler var såpass fornuftig at han ikke ville risikere en krig, forteller Horst i boken «Langt fra Andøy», skrevet av Nordlandsposten-journalisten Knut R. Hoff.

1939: Horst Götz har vært på fisketur utenfor Andenes, mens han var på ferie sammen med sin kone Ilse og besøkte sin norske familie på Andøya. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

Kampfgruppe 100

Men Horst ble sendt østover mot Polen, til kampflyskolen i Tutow. Han og hans kolleger ble dresset opp i uniformer som enten var for store eller for små, og flyene de skulle trene med – for første gang som soldater – var gamle og skrøpelige. De hadde en følelse av å ha havnet på et slags museum for flygere og fly fra fortiden. Men en innflytelsesrik venn fikk Horst overflyttet til «Kampfgruppe 100» i Köthen. Horst tusket til seg en korporalvinge, selv om han knapt hadde en dag militær utdannelse.

Horst ble etter hvert forfremmet, fikk et bedre fly og bedre boforhold. De bombet Polen og ble senere sendt på tokt nordover til Orknøyene. Mandag 8. april 1940 ble «Kampfgruppe 100» forflyttet nordover nær grensen til Danmark. De fikk beskjed om at neste morgen skulle Danmark og Norge angripes.

- For oss var det om å gjøre å komme britene i forkjøpet. Vi ble forklart at det var tillatt med aksjon i tilfelle norske stridskrefter gjorde motstand. For meg personlig var besettelsen et hardt slag. Som bombeflypilot skulle jeg se igjen mitt annet hjemland, og måtte attpåtil kanskje felle bomber over mine venner der nord, fortalte Horst i intervjuet med Hoff.

Narvik

Horst unngikk å slippe sine bomber på toktet inn mot Oslo 9. april. En uke senere fløy Kampfgruppe 100 mot Narvik der den britiske flåten skulle angripes. Situasjonen var kaotisk, og Luftwaffe var på ingen måte kjent med geografien så langt nord. Horst ble beskutt langs nordlandskysten, og hadde ifølge eget utsagn utrolig flaks og reddet seg kun med et nødskrik.

I Narvik ventet enda større overraskelser. De tyske pilotene trodde de mange skipene i Ofotfjorden og Rombaken var deres egne. Sjokket var derfor stort da de skjønte at skipene som beveget seg var britiske, og at skipene som var helt eller delvis sunket var tyske. Horst og hans Kampfgruppe 100 forsøkte å ramme de britiske skipene, men måtte raskt returnere sørover.

Privatbesøk

Jonsvatnet like ved Trondheim hadde fungert som flybase så lenge det lå is på vannet. Men da våren kom, måtte det bygges flystripe på land. Godt hjulpet av 3-4000 nordmenn som fikk tobakk og brennevin og god betaling, fikk tyskerne sin nye rullebane på Værnes. På nytt ble Horst & co sendt nordover mot Narvik. Men angrepet ble avbrutt, uten at Horst lot seg stoppe av det.

1940: Horst Götz ved spaken i sin Heinkel 111 i 1940. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

Egenrådig nok trosset jeg stoppordren og fløy videre. Vi terget et par britiske marineskip, og lysten meldte seg til et aldri så lite privatbesøk på Andenes. Over Harstad la jeg kursen om for et høyst ureglementert besøk på gamle tomter. Jeg kunne bare ikke dy meg, det kriblet i hele kroppen. Jeg tok en aldri så liten æresrunde over Andenes, og var overlykkelig over å se stedet igjen. Her kjente jeg hver sti og hver knaus. Ellevilt vinket jeg med vingene i håp om at mine venner på øya skulle skjønne hvem flygeren var. Jeg slapp ut et brev som jeg krøllet sammen. Men det ble visstnok aldri funnet, det havnet vel i havet, fortalte Horst nesten 50 år senere.

På Andenes var det ingen som gikk glipp av oppvisningen til Horst.

- Jeg husker godt da den store tyske bombemaskinen kom drønnende inn over hustaket vårt. Vi ble forskrekket og tenkte at vi ville bli bombet. Noen løp ned i kjelleren, for å komme i dekning, forteller Leif Martin Heggelund Andreassen i boka «Langt fra Andøya».

Horst sin barndomsvenn på Andenes, Per Aanes, husker at noen ropte at det kunne være han Horst, men at brevet han sier at han kastet ned aldri ble funnet.

1940: Horst Götz sin første Heinkel 111 i Kampfgruppe 100. Det var med dette flyet han deltok i angrepet mot Bodø 27. mai 1940, uten å slippe sine bomber over byen. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

Ordrenekt

Så kom 27. mai 1940. Kanskje den viktigste datoen i Bodøs historie, men også en merkedag for Horst Götz, som valgte å trosse ordre og slippe bombene sine i Landegodefjorden i stedet for i bygatene der han selv hadde vært turist bare et år tidligere. I stedet beordret han sin bombemann Erich Sommer til å slippe alle bombene i sjøen.

- Jeg fikk meg simpelthen ikke til å bombe byen. Vi snakket ikke et ord om bord om det som ble gjort, verken da eller senere. Det var en ulydighet, en ordrenekt som vi formelt sett alle hadde del i. Og flybesetningene ellers i sveiten som angrep? Jeg vet ikke til denne dag hva som fikk mine skvadronkamerater til å holde kjeft om det som skjedde. Noen av dem må jo ha observert det, fortalte Horst Götz nesten 50 år senere.

Det hadde gått hardt inn på Horst, halvt nordlending som han følte seg, å se lille Bodø ligge i flammehav, forårsaket av tyske bomber. Hans eneste trøst senere, var at bomber fra hans fly i alle fall ikke hadde bidratt til djevelskapen.

Barmhjertig sjel

På Landegode sto folk og fulgte med da de tyske bombeflyene nærmet seg byen. Blant dem var fiskeren Kåre Sivertsen som fikk oppleve å møte Horst Götz i 1989 da boka ble lansert og NRK laget TV-program om hendelsen.

1989: Kåre Sivertsen (t.v) fra Landegode så at bombene falt i Landegodefjorden 27. mai 1940. Nesten 50 år senere, i forbindelse med bokutgivelsen, møtte han Horst Götz i Bodø. Møtet ble foreviget av både avisene og NRK. Foto: Nordlandsposten

- Vi rømte opp i en berghule et par hundre meter over havet, og der satt vi et par timer mens det hele pågikk, fortalte Sivertsen og innrømmet at de ble ekstra redd da det ene flyet kom mot Landegode.

- Vi talte seks-åtte bomber som plasket i Landegodefjorden, og vannsøylene var vel omtrent tre-fire meter høye. Da vi så disse bombene bli sluppet i sjøen, husker jeg at jeg sa til kameratene mine at her måtte det være en barmhjertig sjel blant de tyske soldatene, fortalte Sivertsen.

15 døde

De tyske flyene som kom inn over Bodø på ettermiddagen, hadde fire mål. Det første målet var flyplassen, der britiske styrker hadde fått bygget en splitter ny flystripe. Det andre målet var kringkastingssenderen, det tredje var havna og det fjerde var byen – av flere historikere senere omtalt som en ren terrorhandling som skulle skape motløshet og redsel, og få motstanderen til å gi opp.

De fleste bodøværingene hadde forlatt byen før Horst Götz og hans tyske styrker kom inn over byen. Men 15 personer ble drept, og nesten 400 av vel 700 bolighus ble lagt i ruiner. 3700 mennesker ble hjemløse i løpet av noen grufulle timer 27. mai 1940.

1985: Horst Götz på besøk i Saltstraumen under et av sine mange besøk til Norge og Nordland. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

Noen få uker senere ble Horst og Kampfgruppe 100 sendt til Bretagne og kampene mot England. Han ble senere sendt til tjeneste i Afrika og ved Krim, og senere til nye kamper i Europa. 12. september 1942 utkjempet han en legendarisk luftkamp mot den britiske piloten Prince Emanuel Galitzine. Aldri før hadde noen kjempet på liv og død så høyt oppe i himmelen, i 45000 fots høyde. Begge overlevde, og begge ble rikelig dekorert etter krigen.

I 1975 inviterte den russiskfødte prinsen sin tyske krigsfiende hjem til seg i London. De to veteranenes møte ble av pressen i London omtalt som «the best of enemies», de beste av fiender.

- Jeg var temmelig frustrert den gangen over ikke å få has på det tyske flyet. Men når jeg endelig har møtt min personlige motstander, den joviale bestefar Götz, er jeg bare fylt av glede over at luringen unnslapp, sa Prince Galitzine.

1975: Den russiskfødte prins Emanuel Galitzine (t.v) og Horst Götz kjempet på liv og død i 1942. 33 år senere møttes de i London. Foto: Foto fra boka "Langt fra Andøya"

For Horst overlevde både stjernekampen mot Galitzine og flere andre kamper der han var sikker på at englene våket over han – flere av kampene er beskrevet i detalj i boka «Langt fra Andøya».

Langt fra Andøya

7. mai 1945, nesten fem år etter at Bodø ble bombet, fikk Horst og hans pilotkolleger den endelige beskjeden fra sine overordnede: I morgen tidlig er krigen slutt. Dere kan ta flyene dit dere vil.

Etter krigen: Horst Götz var etter andre verdenskrig offiser i NATO. Dette bildet er fra en mottagelse der Horst sitter ved enden av bordet, og det blant annet er en norsk gjest tilstede (i midten). Foto: Fra boka "Langt fra Andøya"

Da hadde Horst Götz gjennomført fem år med krigshandlinger og 232 flytokt. Han fløy verdens første fly med trykkabin, og ble den første som fløy to-motors jetfly. Noen år etter krigen ble han NATO-offiser, og gikk etter hvert av med oberstløytnants grad.

I 1989 møttes den russiske prinsen og den tyske nordlendingen igjen. Da for å skrive henholdsvis forordet og etterordet til Knut R. Hoffs bok.

1989: Knut R. Hoff (i midten) skrev boka om Horst Götz (t.v). Der beskrives blant annet kampen mellom Götz og britiske Emanuel Galitzine (t.h) i detalj. I 1989 møttes krigsveteranene for å skrive forord og etterord til boka "Langt fra Andøya". Foto: Nordlandsposten

- Det som er fortalt i denne boka kan muligens si litt til etterslekten hvordan vi hadde det, vi som etter fødsel og nasjonalitet sloss på «den gale siden». Også der utspant det seg dramaer. Også vi hadde våre gleder og våre sorger. Jeg har gitt data til en norsk journalist, en nordlending. Jeg håper at jeg selv resten av mine år må få fortsette å betrakte meg som halvt nordmann og nordlending, for det som ble meg til del som gutt kan ikke viskes bort. Jeg har alltid regnet Heggelund-familien som min familie. Jeg har så mye å takke dem for. Jeg håper de ikke dømmer meg for hardt. Til tider i krigens år var jeg nok svært langt fra Andøya, skrev den tyske piloten i sitt etterord .

1989: Dette bildet av Horst Götz ombord i seilbåten "Andenes III" er tatt av Nordlandsposten-journalist og forfatter Knut R. Hoff da han besøkte Götz hjemme i Nieby mens han jobbet med boka "Langt fra Andøya". Foto: Knut R. Hoff, fra boka "Langt fra Andøya"

Artikkelen sto i Avisa Nordland 27. mai 2020.