1930 årene var det blitt et ønske at vi i likhet med svenskene skulle få en statsstøttet ambulansefly-tjeneste som ville være til stor nytte i uveisomme strøk, både langs kysten og i det indre av landet med lange avstander til lege/sykehus. Widerøe hadde en etterhvert fått litt erfaring, da de hadde utført en rekke ambulanser. I 1939 startet Norges Røde Kors en innsamling til et fly som skulle stasjoneres på Skattøra ved Tromsø. | ![]() |
|
I fra myndighetene ble det lovet støtte til driften når den kom i gang. Ingeniør Birger Hønningstad startet konstruksjonen av et enmotors fly med plass til 2 flygere og 5 passasjerer eller 2 sykebårer. Flyet skulle kunne benytte både hjul ski og flottører. Flyet var beregnet ferdig sommeren 1940, men så kom krigen og arbeidet stoppet. Det halvferdige flyet ble lagret på en låve på Bogstad. Først i 1947 kom arbeidet igang igjen for fullt. Vingespennet ble 13,72 m , noe mindre en den canadiske Norseman. Da C-5 var beregnet brukt som ambulansefly var det ekstra bred dør for å lette ut og innlasting av bårer. Motoren var en Wright Cyclone stjernemotor på 350 HK. Flyet som var trukket med duk, ble malt i Widerøes grønne farge og fikk testregistreringen LN- 11. Den 27 mai 1948 tok kaptein Friis Baastad av på den første prøveturen som varte i 30 minutter og var problemfri. Den 11. august ble C-5 polar, serienr. 01 gitt registreringen LN-DBW. Noen små justeringer ble gjort, men flyet viste seg å ha gode flyegenskaper. Etter den sertifiseringen og registreringen som ble gjort 11. aug, ble flyet fløyet i ca 100 timer under alle slags forhold for å prøve det ut grundig og flyet viste seg å svare til forventningene. Resten av vinteren gikk med til å sjekke ut selskapets flygere. Motoren viste seg å være for svak under enkelte forhold , og ble skiftet ut med Pratt&Whitney Wasp på 560 HK. Om sommeren ble flyet brukt på flottører til taxi og rundflyging langs Oslofjorden og Sørlandskysten. Om høsten 1950 ble det demontert og pakket i kasser og ble sammen med et danskbygd KZIII fraktet til Maudheim på Sydpollandet med polarskuten Norsel.John Giever hadde siden 1949 ledet en svensk/britisk/norsk forskningsekspedisjon.
|
Kaare Friis Baastad og Anders Jacobsen var med som flygere på ekspedisjonen som ankom Maudheim 6 januar 1951.Under en landing dernede kom en vinge bort noe is og ble ødelagt så mye at den ikke lot seg reparere. Etter å ha blitt reparert hjemme bar det nordover sommeren 1952, først ruteflyging mellom Bodø og Narvik, deretter som ambulansefly/taxifly på Skattøra. Vinteren 1954-55 var det stasjonert i Narvik, så bar det tilbake til Tromsø igjen. I 1958 ble det solgt til Mjøsfly i Brumundal, hvor det var ibruk til 1960 da det ble solgt til Varangfly i Kirkenes. Året etter havarerte det på et vann vest av Kirkenes, flyet ble solgt av forsikringsselskapet til Oddvar Korsvold i Norrønafly som tok flyet til Oslo for gjenoppbygging. I 1965 da flyet igjen var klar til tjeneste ble det solgt til Nor-Wing i Tromsø og gjorde god tjeneste som ambulanse- og taxifly. Om sommerene ble flyet utleid til Varangfly, som 22 sept 1969 overtok flyet. I mars 1970 gikk de to selskapene sammen og i 1971 overtok de all ambulanseflyging i Nord-Norge. C-5 var høsten 1971 stasjonert i Bodø og fløy sin siste tur 16 desember. Noen dager etterpå ble LN-DBW løftet rundt av stormen mens det lå i bøyen på havnen. Det ble store skader på halepartiet under ilandheisingen og med saltvann i stålrørene var det slutt på en lang arbeidsdag . Flyet ble kjøpt av Norsk Flyhistorisk Forening i 1982, og er Norsk Teknisk Museums eiendom og på utlån til NLM i Bodø. Etter å være lagret på mange plasser med påbegynt restaurering, havnet det tilslutt i Bodø, hvor et samarbeid mellom Widerøeveteraner og Bodø Luftfartshistoriske Forening har ført til at arbeidet er i sluttfasen. Det kan nevnes at flottørene er hentet i Finland, og i bytte er det gitt et haleparti til en P-39 ,Airacobra som ble restaurert av Ivan Kristiansen, og som det finske museet trengte for å fullføre sitt prosjekt. Halepartiet var hentet fra et vrak i Finmark.
|
|
In the 1930s it had become a common wish that we like the Swedes should get an ambulance service based on aero planes, and supported by the state. This would be of great benefit for the remote areas, both along the coast and in the inland, with long distances to a doctor / hospital. Widerøe had a gradually gained some experience, because they had already performed a series of ambulance missions. In 1939 the Norwegian Red Cross started a fundraising to buy a plane that would be located at Skattøra at Tromso. The government promised to support for the project when it was up and running. Engineer Birger Hønningstad started the construction of a single-engine plane with a capacity of 2 pilots and 5 passengers or two stretchers. The aircraft should be able to use both on wheels, skis and floats. The wingspan was 13.72 m, slightly less than the Canadian Norseman. Because C-5 was intended for ambulance purposes the doors were made extra wide to ease loading and unloading stretchers. The engine was a Wright Cyclone radial engine of 350 hp. |
Kaare Friis Baastad and Anders Jacobsen were pilots on the expedition that arrived Maudheim January 6 1951. During a landing a wing hit some ice and was damaged and could not be repaired at the location.
Having been repaired after returning home the plane was transferred to the northern Norway in summer 1952, at first scheduled air services between Bodø and Narvik, then as ambulance / air taxis on Skattøra.
|