Etter De Havilland -fabrikkens suksess med DHC-2 Beaver, ønsket man å bygge videre på denne erfaring, men nå med et større fly med sterkere motor. Det nye flyet ble DHC-3 Otter, og prototypen fløy første gang 12. desember 1951. Etter et omfattende testprogram ble den første Otteren levert et knapt år senere. Av totalt 466 fly som ble bygget av denne typen, gikk hele 359 stk til militære kjøpere, mange av disse havnet etterhvert på det sivile marked. Da Luftforsvaret var på utkikk etter en erstatning for Norsemanflyene, falt valget naturlig på Otteren. Det ble i 1953 bestemt å gå til innkjøp av 6 DHC-3 Otter. Disse ble skipet fra fabrikken i Toronto i kasser den 8. april ,1954. Luftforsvaret var forøvrig en av de første kjøpere av denne flytypen . Det var Forsyningskommandoen på Kjeller som i første omgang tok seg av de nye flyene med montering og prøveflyging. De første flyene S/N 18,20, og 29 ble i slutten av mai 1954 levert til flygeskolen på Værnes for opplæring av flygere og teknikere. De to neste flyene var ferdig i juli, dette var S/N 30 og 31, og det siste var fortsatt underlagt mottakskontroll på Kjeller. Flyene ble tildelt Kommunikasjonsvingene på Jarlsberg, Ørland og Bodø med to fly hver. Kommunikasjonsvingen på Ørland ble opprettet 15. nov. 1954, og avdelingen på Jarlsberg ble flyttet til Gardermoen. Komm.vingen i Bodø ble opprettet i august 1954. I 1957 ble Komm.vingene og Helikopterseksjonene slått sammen og fikk betegnelsen Støtteving. Et par fly fikk montert flottører og ble stasjonert på Skattøra i Tromsø. To av Luftforsvarets Ottere, O-AF og O-AG med mannskaper, deltok i en ekspedisjon til Antarktis i forbindelse med det Geofysiske År 1957-58. Fly og personell ble fraktet med «MS Polarbjørn» og ankom isbarrieren 17 des.1958, og etter montering og prøveflyging, kunne luftfotograferingen, som var Otterens hovedoppgave, starte. Arbeidet gikk raskt unna, og allerede 29 januar 1959 satte Polarbjørn kursen hjemover. |
Otterflyene hadde fløyet 36 000 km, tatt over 3000 luftfotografier over et område på 350 000 kvadratkilometer. Luftforsvarets Otterfly deltok også under Kongokrisen. To fly, O-AC og O -AD, ble den 30. juli 1960 fraktet til Kongo av en C-124. Under operasjonene i Kongo havarerte O-AC etter å ha blitt truffet av geværskudd fra bakken. Ingen kom til skade men flyet ble totalvrak. Det eneste større uhell med Otter i Norge var O-AH som den 26 okt. 1963, i meget dårlig vær og brennstoffmangel , måtte lande på sjøen med ski/hjul understell. På grunn av skiene gikk landingen bra . Det holdt seg flytende i ca 8 minutter før det sank på 30 favners dyp etter at mannskapet hadde kommet seg ut. Flyet ble senere hevet, og etter omfattende reparasjoner, satt i operativ tjeneste igjen. I 1966 ble det bestemt at «Singel-Otterene» skulle skiftes ut med den nye og større «Twin-Otter». Over 30 000 timer hadde Otterene vært i luften mellom 1954 og 1968. Museets Otter har serienummer 081, bygget i 1955. Den har vært i tjeneste i flere sivile flyselskaper i Canada før den ble overtatt av Forsvarsmuseet i 1988 i bytte med en RF-5A. Flyet har en gangtid på 19 651 timer. Flyet ble restaurert på Gardermoen, malt og merket som et av de flyene som deltok i den norske Sydpolsekspedisjonen i 1958-59.Flyet er utstilt i museets sivile avdeling.
Tekniske data: Motor: 600 hk P&W R-1340-S3H1-6 Vingespenn: 17,68m Lengde: 12,75m Høyde: 3,84m Totalvekt: 3629 kg Tomvekt: 1891 kg Maxhast.: 258 km/t Marsjhast.: 222 km/t Rekkevidde: 1521 km Antall seter: 13 |
|
|
||
When the Air Force was looking for a replacement for the Norseman airplanes, the choice naturally fell on Otter. In 1953 it was decided to purchase 6 DHC-3 Otter. These were shipped from the factory in Toronto in wooden boxes on April 8th, 1954. |
In 1966 it was decided that the "Single Otter" should be replaced by the new and bigger "Twin Otter". |
Les mer: http://no.wikipedia.org/wiki/De_Havilland_Canada_DHC-3_Otter