Alvilde Reisang - He 111 på Ulvsvåg

Et tysk bombefly, Heinkel 111, ble skutt ned over Ulvsvåg i Hamarøy den 29. mai 1940.

En fin solskinnsdag i mai ble min yngste søster 10 år. Selv var jeg 12 år. Dagen skulle feires på vanlig måte med barneselskap. Min mor og min eldste søster var inne og dekte bordene. Der var bløtkake og andre kaker, kokesjokolade og litt av hvert. Far og broren min var borte med skøyta på oppdrag. De gikk for norske militære, og dessuten hentet de matvarer til stedet fordi all båttrafikk var stanset opp. Landveis forbindelse var det ikke.

Alle ungene var ute og lekte på stranda nedenfor huset. Noen av barna var evakuerte fra Narvik. Det var ikke mange meterne ned til sjøen. Da med ett hørte vi en voldsom skyting fra maskingevær og fly som nærmet seg. Det var vi for så vidt vant med, men ikke så nært. Et lite engelsk jagerfly stupte opp og ned over det tyske flyet samtidig som det pepret løs på det med maskingevær. Jeg rakk ikke å komme meg i skjul, men ble stående som hypnotisert å se på at et stort tysk bombefly ble skutt ned og buklandet i fjæra. Hjulene og alt av understell ble flerret av mot steinene, sjøen sprutet og det var en øredøvende larm. Jeg var fullstendig vettskremt.

Flyet var kanskje 100 m unna, og jeg kunne se at tyskerne kom krypende ut av det. Jeg så til og med merkene på uniformene deres. Nå tok jeg beina fatt og løp opp mot skogen. Jeg registrerte at mor samlet sammen de andre ungene som var kommet til gebursdagsselskapet og dro samme vei, men jeg kom bort fra de andre. Jeg bare løp og løp – vanvittig av angst. Jeg regnet med at tyskerne ville skyte oss alle sammen.

Jeg kom til meg selv igjen da jeg nærmet meg en gård øverst i lia. De andre var ikke å se; de måtte ha tatt en annen vei. Da jeg kom inn i huset var alle hjemme, og de virket ganske rolige til tross for at de både hadde sett og hørt det som hadde skjedd. De trøstet meg og sa at jeg ikke skulle være redd; alt ville gå bra. De hadde telefon i huset, og snart kunne de fortelle at tyskerne hadde overgitt seg. Noen av stedets modigste menn hadde gått ned til stranda og møtt dem da de kom vassende i land. Pistolene gav de fra seg. To var ganske harde skadet mens to var uskadd og en lå død i flyet, skutt gjennom hodet. En av de sårede måtte bæres i land. På den ene foten var mesteparten av leggen revet bort. Den andre hadde fått tre skudd gjennom armen. Flyet sto i brann, cockpiten brant opp.

Jeg hadde ikke lyst til å gå hjem, men da jeg hadde fått snakket med mor i telefonen, og hun sa at jeg bare skulle komme, gikk jeg endelig.

For et syn som møtte meg! Huset var omringet av folk. Der var minst hundre skuelystne personer som var møtt fram, alle dørene sto åpne og folk fra alle kanter gikk ut og inn. Da jeg endelig kom meg inn, lå der en tysker på divanen i spisestua, en annen lå i den andre stua mens to satt og så fullstendig normale ut. De var barbeinte fordi de hadde kledd av seg de våte skoene og strømpene. Blodet fløt fra de sårede og det så forferdelig ut. Min mor hadde funnet fram gamle lakener so ble brukt til bandasjer.

Huset vårt sto altså tomt da tyskerne kom på land, dørene sto åpne fordi vi alle hadde rømt til skogs, og da hjemmet vårt var nærmeste gård hadde de som møtte opp tatt tyskerne med seg inn og plassert dem der. Der sto bordene dekket med bløtkake og det hele i anledning gebursdagsfeiringen.

Hvilken forestilling! Folk kranglet og hadde forskjellige meninger om hva som skulle gjøres. Noen prøvde å ta kommandoen men ble motsagt av andre. Der var ikke politi eller militære på stedet. Jeg hørte en mann si at man burde skjære skolten av dem, men jeg tror ikke vedkommende hadde hatt mot til å drepe en katt. Jeg husker også at en av de evakuerte fra Narvik hadde med seg ei flaske med dram på baklommen, og at han danset solo på kjøkkengulvet. Jeg satt på kjøkkenbenken og så på for det var ingen ledige stoler. Det var folk over alt som hadde sprengt seg inn.

Tyskerne hadde bedt om legehjelp og en eller annen hadde ringt til doktoren som kom etter et par tiner. Også han hadde tatt med seg hele familien for at de skulle få se på. Han pratet en masse med tyskerne og utenom han var det vel ikke så mange som kunne språket.

Mange av de tilstedeværende hadde lyst til å si tyskerne noen sannhetsord. De var både opphisset og forvirret. Jeg husker en som spurte kona si hva ”djevel” het på tysk. Hun hadde gått på middelskolen. ”Teufel” kom det kontant fra henne. Mannen tok tak i brystet til den av tyskerne som lå bløende med en fot som var nesten revet av, ristet han ettertrykkelig og ropte gang etter gang”Teufel”, ”Teufel”. 

 xxxxx    

Doktoren opererte og forbandt       dem. Jeg tror han gjorde en god jobb. Da det var gjort ga han ordre om at tyskerne burde få mat. Det var jo enkelt for bordene sto som sagt dekket. Jeg tror det var temmelig mange som åt og drakk. Folk tok seg godt til rette og det ble nesten en slags fest.

I mellomtiden var det blitt ringt til politi eller militære. Tyskerne skulle hentes så snart råd var, men det tok hele 12 timer før så skjedde. Da kom det ei skøyte og hentet dem. Jeg syntes det var så rart at disse tyskerne så ut som vanlige mennesker fordi jeg hadde forestilt meg noe helt annet.

Folk var veldig interessert i flyet. Det var blitt fjære sjø, og man kunne gå ned til det. Tyskerne ba legen si fra at det var ting om bord som kunne eksplodere så folk burde holde seg unna. Jeg husker at doktoren sto utenfor husveggen og brølte til dem at han ikke kom til å behandle en eneste av dem dersom de ble skadet; de hadde med å pelle seg unna. Det nyttet ingenting, for her var det ting å finne. Der var kikkerter, gassmasker og forskjellig annet som lå strødd omkring. Ilden hadde sloknet etter hvert. Det var til og med en som klarte å demontere et maskingevær, men alt sammen hadde vært under i sjøvannet.

Det lå et lik om bord med hull gjennom panna.  Vi ungene gikk ned dagen etter for å se på. Det var et grusomt syn. Heldigvis hadde noen lagt noe over ansiktet hans, men jeg husker ennå det lyse håret som beveget seg fram og tilbake i sjøvannet.

De to uskadde tyskerne gikk bort til uthuset og fant seg hver sin spade. De ville ned å begrave sin døde kamerat men de ble stanset i sitt foretagende. Han ble liggende der i mange dager før han ble hentet og brakt til kirkegården. Hver dag var vi ungene nede og kikket. Det var en styrkeprøve.

Det var ei underlig natt mens vi ventet på at tyskerne skulle bli hentet. Folk gikk ikke hjem, alle og ingen hadde kommandoen og tyskerne skulle passes på så de ikke rømte. Det var ingen steder de kunne rømme til. De tyske troppene sto ennå bare midt i Norge, bortsett fra i Narvik. Uten våpen, mat og annet utstyr kom de seg ingen vei.

Plutselig satte den ene seg opp, han som var skutt i armen og som var blitt behandlet av legen. Han hadde våknet etter bedøvelsen. Han snakket godt norsk og fortalte at hans bestemor var norsk. Dette var litt av en overraskelse. Han hadde altså forstått mesteparten av det som var blitt sagt i løpet av kvelden og natta, og det var jammen litt av hvert. Han het visst Helmut Grubbe. ( Red anm: Grubbe hadde forbindelse til Danmark og ikke til Norge, så det er ikke usannsynlig at han både forsto og snakket dansk.)

Endelig kom det fem-seks soldater for å hente tyskerne.. De hadde geværer men ingen uniformer. De kom med ei skøyte som la til ved ei kai som lå ca. 15 minutters gange fra vårt hus. Det var rart å se tyskernes reaksjon. De begynte å gråte, tok hverandre om halsen og sa adjø til hverandre. De trodde de skulle skytes, og det var vel ikke så rart for mange hadde i kveldens løp sagt at så burde skje. Noe av dette hadde tyskerne sikkert forstått.  Nå ble de fortalt at de skulle interneres, og at de sårede skulle til sykehus. Så vidt meg fortalt ble de sendt til Harstad.

De ble puffet og dyttet ganske hardt ut av døra av de som hentet dem. En av tyskerne snudde seg og bukket til min mor som sto på trappa og ropte ”Danke”, ”danke”. Han som var hardest såret ble lagt på ei båre og så bar det av sted til kaia. Det var som et likfølge, soldatene med sine fanger først, så alle tilskuerne i flokk og følge. Da de skulle ha båra ned i lugaren var det en som ropte at de bare skulle styrte han ned.

Så var showet over, og hver gikk hjem til sitt. Hjemme hos oss så det ut som en slagmark med blod over alt. Min mor leide hjelp til opprydding og vasking dagen etter.

Dette er de minnene jeg har fra denne hendelsen. Kanskje andre opplevde det på en annen måte. Ved mitt hus på Ulvsvåg ligger begge motorene til flyet. Ytterste del av den ene vingen ligger litt bortenfor. Den er noe ramponert men jernkorset synes godt. Haleroret befinner seg på krigsmuseet i Narvik. (Red anm: Det ble senere overført til Norsk Luftfartsmuseum i Bodø)

 

Ulvsvåg, den 16. oktober 1989.

Alvilde Reisang.