Forord
Da vi begynte i Studentersamfundet i Trondhjem, fikk vi høre om Ola Ræ`sji. Han var en legendarisk Regi- og UKE-sjef som hadde markert seg så kraftig og utrettet så mye at han fikk gjengnavnet som ”etternavn”. Senere hadde han omkommet som flyver under 2. verdenskrig. Stort mer om ham viste vi ikke.
Da jeg mange år senere begynte å sysle med gamle fly og flyhistorie, kom jeg til stadighet over navnet Olav Bakke Stene, og ble nysgjerrig på hva slags kar han hadde vært og hva han hadde utrettet utenfor Samfundet. Nysgjerrighet ble ikke mindre av å oppdage at det som sto om hans krigsinnsats og endelikt både på Studentersamfundets hjemmeside og i ”Studenter i den gamle stad” var og fortsatt er feil.
Dessverre kom jeg i gang med historien om Ola minst 10 år for sent. Da var de fleste av hans samtidige også gått bort. Jeg sitter igjen med det inntrykk at Ola både i flyvåpenet og Norsk Aero Klubb var typisk Regi. Han like seg best som scenebygger, ordnet det mest fra kulissene og overlot til andre å motta applausen. Derfor er det først og fremst hans medarbeidere som husker hva han gjorde og verdsatte hans innsats.
En takknemlig tanke går til hans bror John Magne som har vært min fremste kilde.
Denne versjonen er først og fremst skrevet for dem som har gått i Olas fotspor i Studentersamfundet, og er derfor en smule intern i formen.
Gunnar Koch
Sitatet er fra boken ”Little Norway in Pictures” som ble utgitt av personellet i”Little Norway” i 1943
Historien om Olav Bakke Stene
Olav Bakke Stene ble født 6.11.1910. Foreldrene som var dypt religiøse mennesker, var begge utdannete lærere. De hadde arbeidet som misjonærer på Madagaskar, men måtte oppgi den karrieren etter få år fordi hun ikke tålte klimaet. Moren var vel det man kaller kristen feminist. Da de giftet seg, nektet hun å la seg vie i en kirke som fulgte den gamle liturgien – hun ville ikke love å adlyde sin mann. Senere studerte hun bibelen, og utgav en bok om bibelen sett med en kvinnes øyne (”Bibelen lest med kvinneøyne”, Urd 19/46).
I de første barneårene bodde familien i Stavanger, men flyttet til Trondhjem da Olav var 10 år gammel. Faren som kom fra en gård på Byneset, hadde fått jobb som sykehus- og fengselsprest. Han hadde studert teologi også.
Hjemmet var preget av intellektuelt oppegående mennesker. Eldste bror Sverre studerte kjemi på NTH. Han forsatte med matematikk ved universitet i Berlin, og tok doktorgraden ved NTH i 1952.
Eldste søster Helga ble lektor og inspektør ved Pedagogisk Seminar i Oslo. Hun fikk i 1934 Kongens Gullmedalje ved UiO. Hun var meget aktiv i samfunnsdebatten, spesielt opptatt av reformer i skoleverket og fredsbevegelsen.
Den yngre søsteren Aasta arbeidet mest ved UiO der hun tok doktorgraden med hovedoppgave om engelske lånord i moderne norsk. Begge søstrene var i likhet med deres mor ivrige feminister. Under krigen var de aktive i motstandsarbeidet – spesielt nevnes Foreldreaksjonen. De flyktet til Sverige da det begynte å bli for varmt hjemme, men der var så kjedelig at de dro tilbake og fortsatte motstandsarbeid til det virkelig begynte å brenne – da dro de til Sverige igjen.
Yngre bror John Magne tok i likehet med Olav Hærens Flyveskole før han studerte kjemi ved NTH. Han var krigsflyver, og emigrerte noen år etter krigen til Canada der han startet en vellykket møbelfabrikk.
Som om ikke det var nok med glupe unger, hadde foreldrene også studenter boende i huset på kost og losji.
For øvrig var familien godt borgelig. Ungene skulle alle lære og spille piano, og feriene ble som vanlig var i bedre familier på den tiden tilbrakt på landet, på slektens gård på Byneset. Ungene lærte tidlig å sette pris på friluftsliv.
John Magne beskriver broren slik:
”Olav var individualisten og opprøreren i familien. Han unnlot å tilpasse seg hvis det ikke passet ham. Han var ganske fryktesløs, og syntes å ha en aldri sviktende evne til å ha kontroll og lande på føttene når han tilsynelatende kom opp i problemer av et hvert slag.
Han hadde stor naturlig sjarm – uten på spille på det – og var godt likt av alle, uavhengig av kjønn og alder, og hadde i tillegg dyretekke. Hvis vi var ute på tur og kom til en gård, tok det ikke lang tid før gårdskatten kom og gned seg opp etter beina hans.
Han gjorde det godt nok på skolen, spesielt i de fagene som han betraktet som interessante eller nyttige å kunne. Dem som han anså for lite viktige, fikk lav prioritet. Vi måtte alle ta piano-timer. Olav hatet dem, og sørget for at de kjedeligste notene forsvant.”
Som den eneste av søsknene brukte han morens pikenavn, Bakke, som mellomnavn. Grunnen vites ikke.
I gymnastiden tok han livlig del i all slags tilstelninger og påfunn. Som russ viste han talent for Regi-arbeid. Da klarte han å plassere en dukke russejente i full størrelse på ”Olav Tryggvasson”. Jenta omfavnet sagakongen. Trikset ble utført med hjelp av liner fra flaggstengene på bygningene rundt Torvet. Da en av linene forkilte seg i toppen av en flaggstang, var ikke Olav likere enn at han entret opp og frigjorde den.
Etter artium søkte han seg inn på Hærens Flyveskole på Kjeller. Til kullet 1929 / 30 var det 200 søkere. 20 ble opptatt. Her eksellerte Olav, og var en av de 8 som ble jagerflyver.
I dag kan de synes litt merkelig å ta flyveskole for en ingeniør-spire, men i 1929 var det annerledes. Lindbergh hadde 2 år tidligere fløyet alene over Atlanteren, og utløst en enorm entusiasme for fly og flyving. Flyverne var tidens helter omtrent som astronautene har vært det de siste 50 årene, og flykonstruksjon var veldig ”high tech” og fremtidsrettet.
Edvard Omholt-Jensen skrev:
”I slutten av tyveårene opplevde Hærens Flyveskole på Kjeller er liten invasjon av ingeniørstudenter med ”skarpseilere” som Johan Koren Christie og Olav Bakke Stene i spissen. Det varte ikke lenge før følgende hjertesukk kom fra (skolesjefen Ole) Reistad:
- Det er jo ikke råd å være instruktør nå lengre etter at vi har begynt å få ”dissa sjenniene” blant elevene.”
Å ta flyveskolen hadde åpenbare fordeler for en student. Skolen tok et år. Etter den ble man vernepliktig flyver med fenriks grad, og måtte gjøre tjeneste i 4 sommerferier. I løpet av en sommer tjente de 1400 – 1500 kroner. Det var nok til at en student som bodde hjemme kunne leve komfortabelt resten av året uten å ta opp studielån eller få penger av sine foreldre. Da NTH-flyklubb ble stiftet i 1932, hadde den 15 flyvere med militær utdanning blant sine medlemmer. Det sier litt om hvor populær flyverutdanning var blant tekniske studenter.
Olavs venn og kullkamerat Johan Koren Christie skrev om tiden på flyskolen:
”Året ved flyveskolen på Kjeller var en fin tid. Det var mye sport og friluftsliv, vi hadde mye flyving, og vi fikk en god teoretisk utdannelse. Flyverutdannelsen den gang var ikke så alvorlig som den er i dag. Disiplinen var riktignok streng, men likevel var det tid og anledning til å forta seg både det ene og det andre på egen hånd. Alt vi gjorde var slett ikke klarert. Helt uvanlig var det ikke å fly for å besøke våre respektive piker. Vi gjorde alt for å imponere dem. Vi stupte ned mot husene der de bodde, vi ”loopet” så godt vi kunne, og foretok oss en hel del naive ting.
Vi konkurrerte også innbyrdes i kunstflyving med skoleflyene våre. Dette var strengt forbund. Men vi gjorde det på steder der vi ikke kunne observeres fra Kjeller – og de fleste av oss kom fra det uten problemer. Vi gikk på vingene til flyene, vi holdt oss i stag og stendere og konkurrerte om hvem som kunne komme seg lengst ut. Egentlig var det nok så farlig, for vingene var laget av tre og duk. Hvis vi tråkket utenfor de stedene der det var spiler eller hardt underlag, kunne vi tråkke igjennom.”
Etter flyveskolen startet et års praksis på jernbaneverkstedet på Marienborg. Olav bodde på andre siden av Nidelven. Om vinteren tok han vanligvis snarveien over elveisen selv om den var utrygg. Med et par staur under armene i tilfelle han skulle gå igjennom, kom han seg alltid tørrskodd over – påstår hans bror.
I 1931 begynte Olav på NTH, og ble med i Regi samme år. Han ble Regi-sjef i 1932 og fikk ry som en ”velsignet forbannet rolig” scenesjef som hold alle scenens tråder i sin hånd under ”Næmesis” i 1933. Her ble han en så dominerende skikkelse at han fikk tilnavnet Ola Ræ`sji. Før ukene nærmest bodde han i Huset og overnattet sovende på en sofa eller biljardbordet. Dette var før hybelens tid. Også etter fester ble han igjen i Huset. Foreldrene var strikte avholdsfolk, og han like av den grunn ikke å komme alkoholpåvirket hjem.
Olav likte å terge autoriteter. Her er en av flere tilsvarende historier fra hans bror:
På vei hjem fra en fest kom Olav og noen venner langt utpå natta forbi generalsboligen i Nedre Allé, og oppdaget at Sjefen for 5. Infanteri Divisjon som var en meget mislikt stivbørste, hadde glemt flagget oppe. Slikt gjør ikke en offiser som slår hard ned på sine underordnete når de ikke overholder flagg-reglementet. Olav og venner gikk inn i hagen, firet flagget og foldet det sammen. Så ringte de på døra både vel og lenge til en sint general i slåbrokk kom ut. Olav pekte på flaggstanga, overleverte flagget reglementert sammenfoldet, og forklarte i høflige former at de hadde spart ham for å drite seg helt ut. Generalen var målløs!
NTH-flyklubbs første fly ”Flisa” ved Jonsvatnet. Fra ”Under Dusken”
I 1932 tok Olav sammen med stud. Per Aas og ing. Haldor Reinhold initiativ til å start NTH-flyklubb. Klubben ble til den 29.2.1932 i Kongsbergrommet, og fikk professorene Lutz, Watzinger og Vogt bland sine første medlemmer. De første par årene ble det ikke gjort særlig mye, men i 1934 starten klubben bygging av et glidefly av typen ”Hols der Teufel” i snekkerverkstedet på Fysisk Institutt. Olav var byggeleder. Flyet sto ferdig i januar 1935. Det fikk kjennetegnet LN-BAK og bar navnet ”Flisa”. Utrolig hva som kan gjøres på et mellomukeår!
|
|
I 1935 ble Ola valgt til Uke-formann, og gikk til verket med en misjon; Samfundet var i store økonomiske vanskeligheter. Det var nylig gjennomført en landsoppfattende innsamlingsaksjon der tidligere regi- og ukesjef ”Calle” Gjerdrum var en av pådriverne, og man hadde måtte gå til gjeldsforhandlinger med kreditorene. Uka måtte generere et stor overskudd! Hver stein ble snudd. Gratispassasjerer i Ukesystemet ble eliminert. Selv ”De Sorte Faar” måtte betale for å overvære Uke-premieren, og man drøyde med å rydde Storsalen til dans etter revyen – det gav større omsetning rundt om i Huset. Ola fikk skryt for å ha ledet UKA med stor idealisme.
|
Som sjef var Ola en typisk lagleder med liten sans for personlig PR. Både i skrift og tale var han kort og klar med realistens aversjon mot store ord og talemåter, og kunne være en smule sarkastisk når han fikk dumme spørsmål. Rosende ord om egen innsats likte han ikke. Da kunne han protestere indignert. Han beklaget i Uke-bibelen at man som sjef både må spille bussemann og mase for å få hjulene til å gå rundt. Samfundets fotograf klaget over at det var umulig å få tatt bilder av ham, og med Trondhjems aviser snakket han bare Uke. Under Dusken gav følgende beskrivelse av ham:
”Det er slettes ikke så tradisjonelt vanskelig å få tak i ukeformannen i år. Har du bil eller allerhelst fly, kan du ta dig en snartripp ut til Værnes. Hvis han da ikke skulde sitte å leke skolemester nede på den frivillige, eller helt uforvarende befinne sig oppe på ukekontoret. Men aller sikrest finner du ham i Sangerhallen. Der pleier han stemmebåndene til konserten, det uutgrunnelige, sarkastiske smil som alle som ikke kjenner ham misforstår, spiller ham fult om lebene, ølflasken, like sarkastisk, like misforstått, dingler lett og ledig som en Akaba mellom tre fingre. Offiser og lærer og bass og ukeformann, kanskje en smule stud.techn. inne i mellom, var det mer?”
Her kunne det være fristende å legge til at han av og til skrev i ”Under Dusken” under signaturen ”Olen”.
|
|
I forbindelse med UKA ble Ola ofte omtalt om Ola Uke, Ola Dekeduke eller Ukeuniformannen, her fotografert sommeren 1935 sammen med Johan Koren Christie og Bjarne Næss på Gråkollen. Ingen av de nye navnene ble sittende. Foto: John Magne Stene |
Revyen ble ikke av de minneverdig. Noen antydet at man hadde spart vel mye på valg av og lønn til instruktør. Blant de bedre numrene var en sketsj om Thor Solberg og hans Atlanterhavsflyving. Om revyen ikke var god, viste den en ting – UKA trenger ingen god revy for å få et solid overskudd!
”Dekedu” huskes for et par milepæler. Regi-hybelen sto ferdig, og den første UKE-bibelen som dannet mønster for alle senere UKE-bibler, ble skrevet.
Etter endt utdanning fikk dipl.ing. Bakke Stene jobb som tegnesjef på Hærens flyfabrikk på Kjeller. Stillingen tilsvarer vel det vi i dag kaller konstruktør.
Den første tiden på Kjeller var ikke all verden. Luftforsvaret hadde i mange år blitt neglisjert av Storting og regjering, og materiellet var håpløst gammeldags.
Fabrikken holdt stort sett på med reparasjon og bygging av dobbeltdekkere i duk, tre og stålrør mens man ellers i verden bygget monoplan i aluminium. Hovedtypen var Fokker CV, en dobbeltdekker konstruert i 1924. 1 1939 var det så ille at Ole Reistad skrev i en artikkel i ”Fly”, bladet til Norsk Aero Klubb:
”Min sønn, du plikter å forsvare oss med ditt liv i tilfelle krig. Vi har dessverre ikke råd til å skaffe deg ordentlig fly og trening, men du får ta en gammel Fokker og dø med anstand.”
En gammel Fokker i 1940.
Da Olav flyttet til provinsen, kom han fort med i flymiljøet der nede. Mange gir hans innsats som organisator bak kulissene æren for at Norsk Aero Klubb lykkedes som landsforening. I tiden frem til krigen organiserte han de fleste flystevnene i landet, spesielt nevnes NAKs store stevne ved åpningen av Sola flyplass i 1937. Her kom hans store språkkunnskaper til sin rett. I tiden før stevnet, arbeidet han i normal arbeidstid som ingeniør på Fjellhammer Bruk og dro der etter inn til NAKs kontor i Oslo og satt der vanligvis fra kl 19 til langt ut i de små timer og jobbet. Da alt etter tre måneders hektisk arbeid var klappet og klart, var han så sliten at han sovnet i en stol på kontoret og første ble vekket langt ut på neste dag.
Selve flystevnet kom han seg ikke flyvende til. Han og Johan Koren Christie skulle fly en Fokker CV til Sola, men de ble tatt av tåka og måtte gjøre vendereis. De landet på Kjeller med en grantopp i vingen. Verre gikk det med de andre flyene fra Kjeller. Noen nødlandet, 3 havarerte og en mann ble drept.
Olav bemerket seg ikke bare som en arbeidsom og dyktig administrator. På motorfly ble han kjent som dyktig luftakrobat. Ing. Alf Scott-Hansen (gift med Wenche Foss) og dr.ing Haakon Eyde (sønn av Sam og forlovet med Sonia Hennie), hadde en smekker Klemm 35 akrobatikk maskin som de fløy oppvisning med, og Olav gikk inn i teamet deres som fast reserve.
Klemm 35 som Olav fløy akrobatikk med.
I 1937 ledet han og Edvard Omholt-Jensen flystevnet på Værnes. Den tyske luftakrobaten Helmuth Kalkstein var det største trekkplastret. Han var test- og demonstrasjons-flyver for Klemm-fabrikken, og ble regnet for å være en av Tysklands beste. Kaltstein og Olav møttes til landskamp i ”ballong-flyving”[1]. Det endte uavgjort, selv om Kaltstein fløy siste modell Klemm 35 og Olav en eldre Klemm L25 med betydelig mindre motorkraft.
Det var imidlertid seilflyving som opptok ham mest. Her var han en dyktig organisator som etter hvert ble med i redaksjonen av ”Fly”, formann i NAKs seilflygruppe og medlem av hovedstyret i Norsk Aero Klubb. I 1939 ble han uttatt av NAK til å dra til seilflyvernes Mekka i Gronau, og tok der Amtliches C-certifikat som blant annet kvalifiserer til oppvisningsflyving. Han hadde tidligere vært i Gronau og blitt sjekket ut som pilot på slepefly. Som om ikke dette var nok, virket han som NAKs tekniske konsulent for seilfly, ga råd ved anlegg av flyplasser, og var Statens Luftfartsstyrelses besiktigelsesmann av ”hjemmebygde” seilfly. På trettitallet var det vanlig at flyklubbene bygde seilflyene sine selv.
Til seilflyvernes påskeleir i 1938 kom noen flyvere fra Oslo med en ny motorslede de hadde utviklet, men den virket ikke som den skulle. Da klarte ikke Olav å holde seg unna. Sindre Hesstvedt skrev:
”Bakke Stene hadde sluttet seg til denne merkelige, oljedryppende, fandenivoldske gjengen og flere med ham. Da påsken var på helling kjørte sleden med vaiende filler og summende motor inn på tunet. Ved rattet satt en smilende ing. Normann mens de andre hang etter i en lang hale.”
I 1938 og 1939 hadde seilflyving i Norge et stort oppsving, og Olav ble gitt en stor del av æren for det.
På Norsk Aero Klubbs julemøte i 1939 ble det fremført en ”årsberetning” på rim. Her står:
Han og Eyde plus herr Stene
er vår faste kunstflytropp,
som utrolig mynt kan tjene
hver gang kassen slipper opp
De har vært vårt trøst i nøden
når vi mot ruinen ser,
assistert helt ufortrøden
og vår lange Gunnar Leer.
På samme møte ble Olav utnevnt til ”Ridder av den lunefulle oppvind” for ”allsidig flyvning og negring på jorden og i luften, samt ledelse av samme”.
Etter som truslene om krig ble så store at selv arbeiderparti-regjeringen våknet, ble det i 1938 bestilt 4 Caproni 310 speider- og bombefly fra Italia. Flyene er best kjent som ”klippfisk-bomberne” etter handelsavtalen. Videre ble det gjort avtale om lisensproduksjon av 10 fly på Kjeller. Dermed ble jobben atskillig mer interessant. Olav ble på denne tiden sendt til Italia for å studere flyproduksjonen der. Da det ble klart at han skulle av gårde, lærte han seg italiensk på kort tid. Han hadde et lett hode for språk. Caproniene var så mangelfulle at det ble nok å gjøre – enda et eksempel på at man ikke skal blande kjøp av fly med gjenkjøpsavtaler, ref. SAAB. Enda mer å gjøre ble det da regjeringen i 1939 bestilte moderne jagerfly av typen Curtiss 75 Hawk[2] som kom til Kjeller for montering i februar 1940.
Det hadde i lengre tid blitt arbeidet for å få i gang produksjon av moderne fly i aluminium i Norge. Professor Tronstad var en av forkjemperne for dette, og arbeidet for å bygge opp norsk kompetanse. Nordisk Aluminium i Holmestrand, Strømmen verksted og fabrikken på Kjeller skulle går sammen om produksjonen, og i 1939 ble det inngått avtale med Curtiss om lisensproduksjon av 40 Hawk, men krigen satte en stopper for dette.
Bortsett fra å være ingeniør, virket Olav også som testflyver[3] ved fabrikken. Han var en glimrende flyver.
Om kvelden 8. april 1940 begynte et nytt liv for Olav. Han var en av dem som da innså at noe var i gjære, og dro ut til Flyfabrikken der han ankom som første mann litt over midtnatt, og fikk innkalt stab og arbeidere som gjord fabrikken klar i tilfelle angrep. De nye Curtiss-jagerne som var montert, ble tatt ut av monteringshallen, og plassert spred på område. De som fortsatt sto i transport-krybber ble satt på lastebiler og kjørt bort. (Dette er spiren til en av mytene fra 9. april. Noen vil ha det til at en av flyene ble kjørt nordover til en av dalene, gjemt bort i en låve, glemt og aldri hentet!) Kl 5 om morgenen var arbeidet ferdig. Flyvåpenets personell var da i full gang med å evakuere sine fly. Stripa på Kjeller var full av slaps, så flyene måtte skifte fra hjul- til ski-understell. Siste fly forlot kl 7.
Curtiss 75 A8 Hawk i ”Little Norway”. I Norge kom de aldri
i luften.
Litt før kl 8 begynte angrepet. Noen skur (hangarer) og vektsted ble ødelagt – likeledes de gamle flyene som sto igjen. De nye flyene hadde klar seg bedre. 3 var helt uskadd, og de 2 andre var ikke verre enn at de kunne ha blitt fløyet bort med litt forsiktighet. Olav foreslo å fly dem vekk, men dette ble nektet av Hærens kontrolloffiser Th. Slaatten. Alt var bare rot. Kl 15 ble forsvaret av Kjeller oppgitt etter ordre fra Oslo. Da Olav forlot, sørget han for å få berget de viktigste papirene fra flyfabrikken.
Om kvelden 9. april meldte vernepliktig lt. Olav Bakke Stene sammen med kaptein Bjarne Øen seg til tjeneste for Hærens stab på Korsrødgården på Tangen i Stange. Hærens flyvåpen i Sør-Norge gikk i praksis i oppløsning 9. april, og en ny stab under ledelse av Bjarne Øen ble etablert 12. april. Her var Olav sjef for Depot-gruppen som fikk kvarter på Vinstra. I dagene etter 9. april beveget staben seg nordover langs Mjøsa til Hamar, Lillehammer, Fefor, Mesnalien, Tretten og videre opp Gudbrandsdalen til Åndalsnes. De flyene som hadde hjul-understell endte om kvelden 9. april i Brummundal. Her dukket Olav og hans assistent Ludvig Brannvoll opp 13. april og reparerte Gloster Gladiator ”423”. 18. april vendte han igjen tilbake til Brummundal for å fikse den siste flybare Caproni 310[4], og fløy dagen etter sammen med Reidar Biong til Vangsmjøsa der flyet ble ødelagt på bakken av tyske fly.
Caproni 505 på Vangsmjøsa like før den ble angrepet.
Et par dager senere ble han og Brannvoll beordret til Lesja som forbindelse-offiserer og hjelpere for de britiske jagerflyene som kom ditt. Det ble en katastrofe.
De britiske flyene var ikke utrustet til å opererer i kaldt klima, og flyverne hadde heller ikke erfaring i vinterkrig. Om morgen 25. april nektet Gladiatorene å starte. Batteriene dugde ikke i kulde. Mange av flyene som var parkert i issørpa nær land kvelden før, hadde frosset fast, og var et lett bytte for tyske bombefly. De få Gladiatoren som kom i lufta, gjorde en respektabel jobb mot tyskerne. For Olav og Brannvoll var Lesjaskogsvatnet et blodslit. Flyene sto parkert lang fra hverandre. Bensin måtte kjøres ut med hest og slede. Flyene ble tanket manuelt delvis med melkespann, og batterier til starting ble lånt fra lokale lastebiler mens de stadig måtte søke dekning når tyske fly angrep. Olav fikk her ros for meget kaldblodig opptreden.
Til Lesjaskogsvatnet kom også Olav bror John Magne flyvende i en Fokker CV fra Trøndelag flyavdeling, men brødrene traff ikke hverandre.
Lesjaskogsvatnet var intet blivende sted. De norske flyene ble fløyet nordover, mens de britiske ble trukket tilbake til Setnesmoen ved Åndalsnes. For Hærens flyvåpen var krigen i Sør-Norge over. Det hadde vært en sørgelig historie fra ende til annen. De gamle flyene hold ikke mål. Tyskerne hadde luftherredømme og herjet med de norske flyene hele tiden. Forholdene ble ikke bedre av at man hadde naturen mot seg. Isen på innsjøene var dårlig og sneen råtten, så det var vanskelig å operere både på ski og hjul.
På Åndalsnes fikk Bjarne Øen ordre av general Ruge om å samle en gruppe flyvere og flypersonell, og dra til England for å få tak i fly, og komme tilbake og delta i kampene i Nord-Norge. Olav ble med i denne gruppen.
De startet 2. mai fra Molde med båten ”Senior”, men ble beskutt og måtte finne en annen båt. Først den 6. la de ut fra Eggebønes i skøyta ”Sjøgutten”, og kom etter mye sjøsyke og ymse navigering den 9. til Lerwick på Shetland. Dagen etter ble gruppen fotografert i Aberdeen. På bildet ser Olav både mager og sliten ut. Øen dro rett til London og etablerte her som sjef for Hærens Flyvåpen en stab bestående av Jens Hertzberg, Odd Bull, Gunnar Halle og Olav. Halle var i likhet med Olav ingeniør og flyver. De var alle unge, talentfulle menn rundt 30, og sjefen selv var 42.
Engelskmennene hadde nok med seg selv. Der var liten hjelp å få. En stund arbeidet de for å opprett en norsk treningsleir i Sør-Frankrike, men da Frankrike kapitulerte ble dette uaktuelt, og 17. juni kunne Øen konkludere med at Canada er neste, og dermed var arbeidet med å finne en leir der borte i gang. Toronto pekte seg tidlig ut, og 29. juni inngikk kapteinene Riiser-Larsen og Motzfeldt muntlig avtale med canadiske myndigheter om en leir på Island Airport.
Olav ble send over som en del av et forparti, og ankom sammen med Odd Bull Toronto 11.juli, med alle fullmakter, for å forhandle med lokale myndighet om opprettelse av den norsk treningsleiren. Canadierne stusset fælt over at det kom 2 unge offiserer av laveste grad for å forhandle på vegne av den norske stat. De ble for øvrig forfremmet til kapteiner ganske fort. Olav hev seg over jobben med hele sine enorme arbeidskapasitet, og da Øen ankom 4.8 hadde de planene for leiren klar. Noen dager senere kom hovedtroppen på 120 mann som hadde seilt over fra England på 2 mindre skip ”Lyra” og ”Iris”. Olav assistert av vel kjente navn fra Gløshaugen som W.W.Bulukin, Gunnar Halle og Johan Koren Christie[5] ledet byggearbeidene.
Opprettelsen av leiren var litt av en organisasjonsmessig prestasjonen. Man begynte med en tom flyplass. Alt foregikk samtidig. Personell ankom. Allerede 23. august landet det første nye norske flyet, et skolefly av typen Fairchild Cornell. Hus og brakker ble satt opp, avtaler med lokale myndigheter sluttført, og skoler satt i gang. I tillegg til de rent praktiske problemene var det en rekke forhold av juridiske og diplomatisk karakter som måtte avklares når man opprettet en militær avdeling i et fremmed land. Problemene ble ikke mindre av at man på norsk side hadde 2 flyvåpen, Hærens og Marinens, med hver sin organisasjon, og måtte finne ut av hvordan man skulle forholde seg til både det canadiske og britiske flyvåpenet. Olav kom i den særstilling at han som eneste person var ansatt i både Hærens og Marinens flyvåpen. Han og Jens Hertzberg ble i denne tiden omtalt om flyvåpnets ”organistoriske rasedyr”.
”Little Norway” blir i populærhistorien ofte fremstilt som et sted der unge menn ankom og ble utdannet til flyvere og krigere. Det var ikke helt tilfelle til å begynne med. De første som kom til LN var voksne, erfarne og godt motiverte folk. Det var yrkesoffiserer, trafikkflyvere og værnepliktige flyvere som i det sivile var ingeniører, jurister, leger, journalister og alt mulige annet, og leiren fikk preg av dette. For å komme i gang måtte man utnytte personellet ut fra kunnskaper og talent, og legge mindre vekt på militær rang og ansiennitet. Felles for de fleste av dem var at de aldri hadde fløyet moderne fly med moderne utstyr og var ukjente med den måten britene som man skulle sloss sammen med opererte. Etterutdanning var nødvendig. Tilsvarende var det på teknisk side. Olav ble tidlig sjef for utdanning av mekanikere og spesialister.
11. november ble ”Little Norway” offisielt åpnet, og Bjarne Øens menn; Olav og Odd Bull er de 2 som gies mest ære. Olav blir omtalt som en av hjørnesteinene i de nye flyvåpenet.
Høsten 1940 var Olav på forretningsreise til New York. Han ringte da til sin søster Helga i Oslo, og kom straks igjennom. USA var enda ikke komme med i krigen så telefonlinjene til Norge var fortsatt åpne. I kryptiske vending fortalte han at ”det gamle familiefirmaet” var i full aktivitet og hadde stilling ledig for broren. John Magne forsto et hint, og reise halve Jorden rundt for å slutte seg til de norske styrkene.
Ut på våren 1941 kom Hærens og Marinens flyvåpen under en felles kommando i London : Flyvåpnenes Felleskommando (FFK). I ”Little Norway” førte dette til at leiren fikk en ledelse med Major Ole Reistad som sjef – og en struktur der krigsskole og ansiennitet fikk større betydning enn tidligere for hvem som fikk kommando, men fortsatt var det slik mangel på kvalifisert personell at tekniske nøkkelpersoner som Olav måtte bli der de var. Han hadde arbeidsoppgaver nok som sjef både for kontroll, materiell og utdanning – store og viktige jobber når alle de nye flytypene var ukjente både for flyvere og mekanikere. I tillegg underviste han en del, testfløy flyene, og kunne være stor i kjeften når noen ikke behandlet flyene hans skikkelig. Mangelen på teknisk kompetent personell var så stor at f.esk Finn Andvig (Gylden Katt fra SIT), som fortsatt var student, i lang tid måtte virke som lærer i tekniske fag før han fikk fullført flyverutdanningen. Dessverre førte dette til at Olav fikk Th. Slaatten som teknisk sjef over seg. Slaatten er i historien gått inn som en bråkmaker og vanskelig person.
Sosialt var tiden i Canada en god tid. Offiserer bodde på Royal York Hotel eller Granitte klubb. De oppførte seg som yngre, enslige menn flest – festet, drank og løp etter jenter- eller bedrev friluftsliv. Personellet var vel sette og fikk stadige invitasjoner både til det ene og andre. De norske var vel utdannet – 85 % var akademikere, veloppdragne, vel trente, stilige i skreddersydde uniformer, populære blant jentene og velkomne i de beste familier. Mange ble gift der borte inklusiv Olavs bror.
Mange hadde imidlertid sitt å slite med. På den tiden var de langt fra sikkert at man ville vinne krigen og hadde et land å vende tilbake til, og savnet av kjæreste, kone og unger kunne være hardt.
Personellet i Little Norway var kreative, og drev en utstrakt PR og innsamlingsvirksomhet. Olav var med på et par turneer – blant annet en i 1941 der 5 norske lette bombefly fløy i tett formasjon over Det Hvite Hus i Washington i forbindelse med premieren på filmen ”Norway in revolt” og påfølgende mottakelse hos presidenten. Slik overflyving var da om nå strengt forbudt, men det hadde ingen fortalt de norske flyverne.
Oppstilling før turen til Washington. Olav er nr 6 fra venstre.
Ut på nyåret 1942 ble Olav beordret til stabsarbeid i FFK i London. Det var en jobb han ikke trivdes med av flere grunner. FFK var ingen lykkelig organisasjon. Bjarne Øen skulle ha vært sjef, men Riiser-Larsen ble det på grunn av lengre ansiennitet. Rett under seg skulle Riiser-Larsen ha sjefene for hærens og marinens flyvåpen, Øen og Lützow-Holm. Med en ”gammel” marineoffiser over seg og en annen på siden så Øen hvordan det ville gå, og sørget for å få en betydelig viktigere jobb i Forsvarets Overkommando, selv om han aldri offisielt gikk av som sjef for Hærens flyvåpen. De gamle var i personalsaker alt for opptatt av hvem som hadde krigsskole og ansiennitet og manglet innsikt i moderne luftkrig – noe som førte til at de etter hvert kom på kant både med flyverne og mekanikerne.
Det dårlige forholdet mellom FFK og flyvere og mekanikere fikk utløsning juleaften 1942. Da feiret personellet fra FFK , sannsynligvis også Olav, julen sammen med de 2 norske skvadronene på North Weald flyplassen nordøst for London. Det endte med massesalgsmål. Selv admiralen Riiser-Larsen deltok. Dagen etter sto 24 mann på sykelisten. Hendelsen førte ikke til disiplinære forføyninger for noen.
De norske avdelingene i England var helt og holdent underlagt RAF[6], og kan betraktes som britiske avdelinger med i hovedsak norsk personell. De norske skvadronene fikk alt sitt utstyr av britene i motsetning til i Canada der fly og utstyr var kjøp av den norske stat direkte fra flyfabrikkene. I England var det derfor få interessante arbeidsoppgaver for en ingeniør –. Bedre ble det ikke da Olavs ”onde ånd” fra Canada, Thorleif Slaatten, også kom til FFK. I ”Little Norway” pustet alle lettet ut, og i London søkte alle de flyverutdannete ingeniørene seg vekk. Olav skrev i et brev til Axel McLeod[7] at det ikke bare var misnøye med å gå 8 måneder i London ut å få tilfredsstillende arbeide som gjorde at han skiftet jobb fra ingeniør til flyver, og forsatte:
”Selvsagt er det også andre grunner til at jeg har forlatt mitt virke som ingeniør. Der forteller en del at (Johan) Christie, (Kjell) L`Abée-Lund[8] og jeg øyeblikkelig valgte flyvingen da vårt felles problem dukket opp er i landet.”
McLeod var blant dem som i ”Little Norway” hadde hatt mest problemer med Slaaten.
Johan Koren Christie skrev om overgangen til aktiv tjeneste:
”I det miljøet jeg tilhørte der borte, var det en klar og selvfølgelig plikt at vi alle etter hvert som anledningen bød seg gikk ut i aktiv krigstjeneste. Både for ens selvrespekt og den gjensidige anseelsen var helt avhengig av at man hadde vært ute på ”OPS” (tjeneste der man møter fienden) i rimelig lang tid.
Jeg mistet mange av mine beste kamerater, som følge av denne uskrevne regelen for akseptabel oppførsel.”
Broren skrev i en kommentar til overgangen at Olav best likte og ha med fly og flyvere å gjøre, og selv mente at han som den glimrende flyver han var, kunne gjøre en god jobb i aktiv tjeneste.
I London delte Olav leilighet med Einar Tufte-Johnsen. Han var en kar som venner gjerne oppsøke når de var i byen på perm eller gjennomreise. Sosialt var London meget forsjellig fra Canada. På den tiden hadde London et livlig uteliv. Det verste flyangrepene var over. Flyverne hadde sine klubber, puber og restauranter de kunne gå til alt etter hva slags atspredelser de var ute etter. De som var i aktiv tjeneste, var stadig i kamp og viste aldri hva den neste dagen kunne bringe – død, såret etter i tysk fangenskap – og levde deretter. Omkvede var at man måtte ta for seg av livets gleder mens man kunne – i morgen kunne det være for sent.
Olav hadde en store vennekrets. Gutten i ham var alltid levende og den lyse humoren fra studietiden la han aldri fra seg. Han hadde, skrev en av hans venner, en nedarvet trang til å hjelpe sine medmennesker og brukte i så måte sine kontakter når han kunne. Bjarne Næss skrev at han ordnet med å få smuglet brev hjem til sin kone i Norge, og sørget for ta hun fikk blomsterhilsen på hennes fødselsdag.
Capt. Bakke Stene, R.N.A.F
Olav søkte seg over i RAF, og ble tatt ut til å fly Mosquito i en elite-avdeling som var spesialister på presisjons-angrep i lav høye og stor fart. Disse avdelingene sto for mange av de legendariske angrepene under krigen: Shellhuset i København, Armiens-fengselet i Frankrike og kringkasteren i Berlin da Gøring skulle holde tale. Han følte seg beæret over å bli tatt ut til slike eliteavdelinger.
Mosquito var på Olavs tid verdens raskeste serieproduserte fly. Det var bygd som en skallkonstruksjon i limtre. Jagerbomberen som Olav fløy var bevæpnet med maskinkanoner, bomber og raketter. Vanligvis benyttet flyverne farten som beste forsvarsvåpen, men flyet var så manøvrerbart at gode piloter kunne ta opp kampen med fiendtlige fly.
D.H. 98 Mosquito lavt og fort.
I mai 1943 begynte Olav og hans navigatør Kjell Løchen på 1655 Mosquito Training Unit som var stasjonert på flyplassen RAF Marham nær Kings Lynn i Norfolk. Dette var en førkrigs RAF stasjon. Opplæringen var underlagt 8. Group Pathfinder Force[9] (stifinner gruppe) som var spesialister på presisjonsangrep i lav høyde og stor fart, og merking av mål før større bombe-angrep. Gruppen læret opp personell på de nyeste og mest avanserte navigasjonsutstyret som kunne skaffes, blant annet forløperen til Decca.
|
|
Fra angrepet på Shellhuset i København, der Gestapo hadde sitt danske hoved-kvarter. Et av flyene kollierte med en gatelysstolpe.
Det var slike angrep Olav trente på. |
Olav og Løchen gjorde det godt, men 18.juli – like før de var ferdig utdannet - var det slutt på lykken. Da fløy de i god sikt gjennom en høyspentledning over elven Ouse nær Cranfield i Bedfordshire. Høyden over bakken var 15 m, og farten 500 – 600 km/t. Flyet, Mosquito F.B. Mk.VI DZ 495, ble knust i møte med en eng nær elvebredden. Villmannsflyving vil nok mange si i dag, men den gang var det krig, og da man var nødt til å trene under høy risiko skulle man overleve. Tragisk nok hadde et annet fly kollidert med samme ledning et par år tidlige. I dagboken til avdeling blir Olav og Løchen omtalt som blant de bedre på alle områder – ikke dårlig i en eliteavdeling.
I sin dagbok skrev Prof. Leif Tronstad om ulykken og begravelsen:
”Synd, ja tragisk at en av våre aller bedste gutter skulde gå på denne måten”.
”Var i Ola Bakke S`s bisettelse i dag og det var rørende. – Sterke viljer hos menn som er vant til å sette livet inn greide ikke å holde tårene helt tilbake.”
De beste ordene om Olavs betydning for utviklingen av det norske flyvåpenet finner man i boken ”Little Norway in Pictures” som personellet der utgav i 1943:
”YOU NEED TECHNICAL KEYMEN TO ORGANIZE AN AIR FORCE”.
Det kan være passende å avslutte historien om Olav Bakke Stene med nekrologen som ”Teknisk Ukeblad” trykket høsten 1945:
FALT FOR SITT LAND
Olav Bakke Stene
Studentersamfundet er kommet i gang igjen. Vi nikke kjent til rom, ting og venner, og gleder oss over det som igjen er blitt som før. Men for oss, som ferdes i Samfundet i år etter år før krigen, er det meget som ikke kan bli som før, meget av det verdifulleste som vi alltid kommer til å savne. En av dem som på sin egen stillferdige måte var med på å sett sitt preg på Samfundet, var Olav Bakke Stene. Formannen sammenfattet alle dem vi savnet i begrepet ”Ola Resji”, og nettopp dette fant gjenklang hos alle.
Ved siden av alle de oppgavene ”Ola Resji” gikk inn for, Resjisjef, Ukesjef m. m. var hans person, hans måte å ta tingene på og hans måte å greie opp med vanskene på, et eksempel (kanskje ubevisst) for oss alle. Han laget ikke stor blest, hverken om seg selv eller det han arbeidet med, men nådde kanskje nettopp derved frem til resultater som Samfundet og mange ellers nå daglig nyter godt av. Det var en hvile når hans lune innflytelse brakte klarhet, hvor oppfarende unge sinn sto imot hverandre og ikke så løsningen for bare iver.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
En helstøpt karakter – en umistelig venn har vi tapt i ham. Vi takker for hans store og trofaste innsats og lyser fred over hans minne.
På venner vegne
Per Usterud Aasgaard, Kaare Skaugen
Epilog:
Høsten 1945 ble Olavs urne ført hjem og satt ned på Vestre Aker Gravlund i Oslo. Omtrent samtidig skrev ”Norsk Fly Tidsskrift” om arbeidet med å få Norsk Aero Klubb i gang igjen: ”Under krigen hadde man mistet tekniske nøkkelpersoner som ing. Olav Bakke Stene og Lars Bergo. Det vil ta tid å finne folk som kunne fortsette deres arbeid”.
Bjarne Øen etterfulgte Riiser-Larsen da sist nevnte ”overraskende” gikk av som sjef for Flyvåpenet. Øen avsluttet karrieren som forsvarssjef.
Odd Bull ble sjef for Flyvåpenet. Han gjorde etterpå en stor innsats som sjef for FNs operasjoner i Midtøsten.
Johan Koren Christie gjennomførte 50 bomber-tokt mot Nazi-Tyskland, og gjorde etterpå en kjempe innsats med å få hjem norske krigsfanger fra Tyskland. Han var en tid driftssjef i DNL (SAS-Norge) og ble senere sjef for Luftforsvarets forsyningskommando. Det blir sagt om ham at han styrte mer som en bedriftsleder enn en general.
Einar Tufte-Johnsen ble generalløytnant. Han hadde flere store og viktige kommandoer både nasjonalt og i NATO.
Gunnar Halle overlevde 30 bombertokt over Europa. Det falt i hans lodd å være med å planlegge angrep på sin tidligere arbeidsplass Thamshavn. Han forsatte i Flyvåpenet etter krigen, og var blant annet stasjonssjef på Rygge.
Ludvig Brannvoll var siste sjef i Little Norway.
Finn Andvig ble omsider flyver på Mosquito, var rett etter krigen generalsekretær i NAK og endte som teknisk sjef på SAS verksted på Fornebu.
Thorleif Slaatten, omtalt av enkelte som Olavs ”Onde ånd”, forlangte på slutten av krigen 2 av sine verste kritikere stilt for krigsrett. Dette fant krigsadvokaten at det ikke var grunnlag for. Krigsadvokaten fant i stedet ut at det var grunnlag for å stille Slaatten for krigsrett. Saken ble dysset ned, og Slaatten slapp unna med strengeste administrativ straff, en bot på kr 1000,-. Slaatten ble etter krigen sjef på Kjeller (De andre ingeniørene var falt eller gått over i det sivile). Dette var mens Riiser-Larsen enda var sjef for flyvåpenet.
Historien om Curtiss-jagerne fra Kjeller slutter ikke 9. april. De ble tatt til Tyskland, ombygd til tysk standard og brukt i tyske øvingsavdelinger. Noen av dem ble solgt til Finland og brukt i fortsettelseskrigen der de beit godt i fra seg.
Et av de ”norske” ble gjenfunnet i Russland for noen år siden, og er nå under gjenoppbygging til flyvende på New Zealand. For øvrig var Curtiss-jagerne gode fly som var godt likt av alle som fløy dem, tyskerne inkludert. De franske Curtissene skjøt ned over 200 tyske fly i 1940.
Hovedkilder:
Olav Bakke Stene: Rapport fra Kjeller 9.april 1940
John Magne Stene: Personal Report, div. brev og samtale.
Ukebibelen 1935, Uke klippsamlingen 1935
Under Dusken
Teknisk Ukeblad
Fly
Vera Henriksen: Luftforsvaret Historie
Ulf Larsstuvoll m.f.: Flyalarm
Per Conradi Hansen: ”Little Norway”
Norsk Fly-Tidsskrift
[1] Konkurranse der det slippes opp ballonger, og det gjelder å slå sund så mange som mulig med propelleren.
[2] Betegnelsen Curtiss 75 og Curtiss P-36 brukes om hverandre. Flytypen er en tidlig utgave av Curtiss P-40 ”Flyvende tiger” med stjernemotor.
[3] Testflyvere prøver ut nye fly og fly etter reparasjon. De er eksepsjonelt dyktige flyvere med god teknisk forståelse, gode analytiske evner og god til å formidle sine inntrykk. Av personlighet er mange av dem villmenn som har roet seg. De er enerne i flyvernes verden.
[4] Dette flyet er nå under gjenoppbygning i Stavanger. I sommer ble frontpartiet funnet på en skroghaug ved Vangsmjøsa.
[5] Christie hadde sin ingeniørutdanning fra Tyskland, og hadde forelest i flyteknikk ved NTH etter initiativ fra prof. Tronstad.
[6] Royal Air Force; Det britisk flyvåpenet.
[7] Axel McLeod var en amerikansk flyver og flytekniker fra 1. verdenskrig, som arbeidet som frivillig i ”Little Norway”.
[8] Onkel til Regi-sjef Tasse med samme navn. Han ble skutt ned og drept på slutten av krigen.
[9] Pathfinder Force (stifinnere) var avdelinger som var spesialister på å finne og merke mål med lys- eller røykbomber før større bombeangrep. Bare de beste flyverne og navigatørene ble tatt ut til slik tjeneste. Risikoen var så stor at alle var frivillige. De fikk derfor høyere lønn og grad.