LN-PABs siste flytur.
Fortalt av Jan Antonsen, mekaniker på LN-PAB.
"Vi var i Bodø da oppdraget ble gitt til flygerne på LN-PAB, Knut Karlsen og Trygve Rydland. Jeg fikk ikke vite noe, jeg spurte heller ikke! Vi får om bord tre personer som ikke sier noe - Ingen hilsen eller presentasjon. Vi tar av fra Bodø og flyr til Narvik hvor vi overnatter. Jeg må, på grunn av plassmangel på pensjonater ligge i samme rom som de tre passasjerene som fremdeles ikke sier noe, det til tross for at de utover kvelden har drukket tett. Det eneste tegn til identitet finner jeg på en merkelapp på den ene ryggsekken deres; Der står det München. Der vet jeg at amerikanerne har en spionskole. Kan disse være spioner? Men hvor er de fra? De ser finske ut. Jeg slår meg til ro med dette.
Neste morgen, 2. september, tar vi av fra Narvik og flyr videre nordover. Vi lander omsider på et vann på Finnmarkvidda, nær en veg, men jeg vet ikke hvor dette er, jeg spør heller ikke. De tre passasjerene forlater flyet. Herfra flyr vi videre til Kirkenes hvor det blir overnatting. Ordføreren i Sør-Varanger har hybler og huser oss for natta.
3. september flyr vi til Vadsø hvor vi får en ny passasjer, en norsk løytnant fra hæren. Så flyr vi til Alta, hvor alle passasjersetene i flyet tas ut bortsett fra setet til løytnanten. Vi laster inn en del utstyr i kasser. Innholdet er ukjent for meg. Når vi igjen tar av settes kursen østover og innover vidda. Vi kom til et større vann (Siden har jeg brakt i erfaring at vannet heter Gavnevann.) hvor vi ser en del folk og et telt nær stranda. Flygerne tar en runde for å orientere seg og går inn for landing. Det er ettermiddag med lav sol. Dette gjør at flygerne sannsynligvis blir blendet og kommer noe ut av kurs. 2. flygeren (Rydland) roper plutselig "Knut det er land forut", i det samme treffer vi kanten på vannet og flyet går rundt i luften og lander på ryggen. Jeg hadde ikke sete, satt bare på noen kasser, var ikke festet. Jeg havner bak i flyet sammen med alle kassene, og løytnanten, som fremdeles sitter i stolen som er revet løs fra festene.
Nå er det masse rot og virvar i flyet. Vi ligger opp ned og det er derfor vanskelig å orientere seg. Løytnanten kommer seg fri fra stolen. Det lukter kraftig bensin. Vi må ut! Jeg slår hull i et vindu. Det viste seg å være vinduet i døra. Den lot seg åpne og vi to kom oss ut i en fart. Flygerne var da allerede ute. Flyet tok heldigvis ikke fyr. Litt småskrammer her og der, men ellers hele. Personene vi hadde sett på stranda på andre siden av vannet tidligere hadde observert hele havariet. To av disse kom rundt vannet og nådde oss etter en times mars.
Flyet: Den ene flottøren hadde brukket, (bilde til høyre). Den andre var hel. Og i den var nødutstyret som bestod av oppblåsbar gummibåt med tilbehør samt en del annet nyttig utstyr. Dette haler vi ut, blåser opp dingyen og padler over til andre siden av vannet til folkene i teltleiren. De to som kom rundt vannet, løytnanten, de to flygerne og jeg - 6 mann i den lille gummibåten - Det gikk godt! To - tre mann tar imot oss på stranda. Den ene kjenner jeg som Tore Snefjellå, kjent motstandsmann. Vi blir i teltet til unnsetningen kommer etter en særdeles kald og guffen natt.
En Catalina lander. Flygeren viser seg å være den legendariske Catalina- flygeren major Anonsen. Gummibåten overlates til folkene på bakken som laster inn det vi hadde hatt med i flyet. De padler innover det store vannet, og vi ser ikke mer til disse. Vi lander på Skattøra med Catalinaen, glade for at vi hadde sluppet fra dramatikken uten de store skadene på oss. Flygerne og jeg reiser med SAS til Harstad og videre med buss til Narvik. Slik endte altså LN-PAB sin siste flyvning for 50 år siden!
Ett år etter:
Sommeren 1953 er jeg fremdeles mekaniker hos Widerøes og stasjonert i Narvik. Sjefsflyger Kaare Friis Baastad, jeg og to medhjelpere lokalt fra Narvik flyr opp til Gavnevannet med Norseman LN-PAE. Her demonterer vi propellen og motoren fra LN-PAB, noe som gikk helt greit. Baastad flyr så korteste vegen tilbake til Narvik, sansynligvis er vi ulovlig innover svensk territorium ved Torneträsk. Motoren og noen smådeler sendes med jernbanen til Oslo.
PS!
"Høsten 1952 hørte jeg (Jan Antonsen) over NRK radio en melding fra Sovjetunionen om at de hadde tatt til fange spioner som fortalte at de ble fløyet til grensetraktene Norge/Finland med norsk småfly. Herfra hadde de tatt seg inn i Sovjet. Norge dementerte den russiske meldingen!"
DS
I 1994 er jeg igjen tilbake ved Gavnevann hvor vraket av LN-PAB fremdeles ligger, tydelig preget av at folk har koset seg i ly av dette. Årsaken til at jeg er her denne gangen er at NRK ønsker å gjør opptak og høre historien om havariet. Jeg vet ikke om opptaket noen gang er sendt. NRK ville sikre seg autentisk stoff fra hendelsen i 1952, som en del av et program om den kalde krigens begivenheter.
Etterord:
Mangeårig reporter og korrespondent for NRK i Moskva, Morten Jentoft, har skrevet bøker og laget reportasjer om det som foregikk på Nordkalotten under den kalde krigen. Gjennom hans arbeider har vi fått bekreftet at de tre som mannskapet på LN-PAB plukket opp i Bodø var finner som hadde vært innom agentskolen i München og fått opplæring av amerikanerne. Det er også sannsynliggjort at de tok seg inn i på sovjetisk territorium og utførte oppdrag der, før de returnerte tilbake med opplysninger.
Derfor er LN-PAB på mer enn en måte et spesielt fly å ta vare på. Det var den første sivilregistrerte Norseman i Norge, i tillegg til at det var brukt i spionasjevirksomhet for Norge og USA.
|
|
LN-PABS last flight.
Told by Jan Antonsen, mechanic at LN-PAB.
After a landing in Bodø a new assignment was given to the pilots on LN-PAB, Knut Karlsen and Trygve Rydland. I was told nothing, and I did not ask either! Three passengers came on board. They said nothing – no greetings or presentation. We took off from Bodø and flew to Narvik where we stayed overnight. I had to share room with the three passengers, due to lack of available rooms at the pension. The passengers still did not say anything in spite of their heavy drinking during the evening. The only evidence of their identity was a label on one of their rucksacks, it said “Munich”. I knew that the Americans had a training center for spies in Munich. Could our passengers be spies? But where did they come from? I concluded that they looked like Fins, and I felt more comfortable coming to this conclusion.
The next morning, the 2nd of September, we took off from Narvik and flew further north. We finally landed on a lake at the tundra, close to a road, but I did not know where this was, and I did not ask. The three passengers disembarked. From here we flew to Kirkenes where we stayed overnight. The mayor of Sør-Varanger had some bedsits and gave us shelter.
The next day, the 3rd of September we flew to Vadsø where we picked up a passenger, a Norwegian army lieutenant. We then flew to Alta, where all passenger seats in the aircraft were remowed except for a seat for the lieutenant. We also took onboard some equipment, stored in boxes. The content of the boxes is unknown to me. We took off again, this time heading east for the inland plateau. We came to a large lake (I have later learned that it was Gavnevann.) There we could see some people and a tent near the shore. The pilots made a turn to check out the landing conditions and set the plane up for a landing. It was in the afternoon with a low sun. The pilots maybe were dazzled for a while and came a bit out of course. The 2nd pilot (Rydland) suddenly shouts "Knut, land ahead", and at the same moment we hit the edge of the waterfront. The plane made a nose over, going around in the air and hit the ground upside down. I had no seat. I just sat on some boxes, and was not secured to anything. I ended up back in the plane together with all the boxes and the lieutenant, who was still sitting in the chair that was broken loose from its mountings.
Now there were lots of clutter and confusion in the plane. We were upside down and it therefore was difficult to orientate. The lieutenant came free from the chair. We both smelled the gasoline. We had to get out! I made a hole in a window. It turned out to be the window of the door. The door could be opened and the two of us got out in a hurry. The pilots were already out. The plane thankfully did not catch fire. We had some small scratches here and there, but no serious injuries. The people we previously had seen on the beach at the other side of the lake had witnessed the crash. Two of these came around the lake by foot, reaching us after about an hour's walking.
About the plane: One float was broken, the other one was ok. The undamaged float contained some emergency equipment like an inflatable dingy with accessories and some other useful equipment. Were pulled out the emergency equipment, the dingy was inflated and we started paddling across the lake, to meet the people in the camp. The two guys who walked around the lake, the lieutenant, the two pilots and I - 6 men in all in the little dinghy - It went well! Two - three men welcomed us at the beach. One of them I could indentify as Tore Snefjellå, known from the Norwegian resistance during WW 2. We stayed in their tent until we at last were picked up the next day after a particularly cold and bleak night.
The next day a Catalina landed on the lake. The pilot turned out to be the legendary Catalina pilot Major Anonsen. The dingy was handed over to the people in the camp. They loaded it with the cargo we had brought with us. Later they paddled along the lake, and we saw them no more. The Catalina landed at Skattøra, close to Tromsø. We were happy having survived the dramatic landing without severe injuries and loss of lives. The pilots and I went by SAS to Harstad and further by bus to Narvik. This was the story about LH-PAB and its last mission.
One year later:
In the summer of 1953 I was still working for Widerøe in Narvik. Chief pilot Kaare Friis Baastad, I and two assistants from Narvik flew up to Gavnevann with Norseman LN-PAE. Here we disassembled the propeller and the engine from LN-PAB. The operation went smooth. Baastad took a shortcut back to Narvik, and we probably illegally crossed Swedish territory by Torneträsk. The engine and some smaller parts were shipped to Oslo by train.
PS!
"In the autumn of 1952 I (Jan Antonsen) heard on the radio that the Soviet Union claimed to have caught some spies operating on their territory. The spies told they had been flown close to the border of Norway / Finland with Norwegian light aircrafts. From there they had walked across Finnish territory and crossed the border between Finland and the Soviet Union, all the way by foot. Norwegian authorities rejected the Soviet allegation.
In 1994, I returned to Gavnevann where the wreck of LN-PAB still was laying. (Picture to the left). I could see that people had used it as shelter when camping at the waterfront. The reason for my being there was that the Norwegian Broadcasting Corporation(NRK) was going to make an interview about our mission and the accident. The NRK would ensure authentic materials from the events back in 1952, as a part of a program about the Cold War events. I do not know if the recording ever was sent.
Additional Information:
The well known Norwegian reporter and correspondent for NRK in Moscow, Morten Jentoft, has written books and made TV- and radio programs about what was happening in northern Scandinavia during the Cold War. Through his work it is confirmed that the three men the crew on LN-PAB picked up in Bodø were Fins and had been trained by the Americans at the agent school in Munich. It is also likely that they crossed the border between Finland and the Soviet Union and completed their assignments on Soviet territory beforeore they returned with detailed information.
Therefore LN-PAB is in more than one way an exceptional plane, and therefore important to take care of. It was Norways first Norseman on civilian register. In addition to that it was used for espionage activities for Norway and the United States.
|