03.01.2021
Siegfried skjøt seg ut da det gikk galt rett før landing i Bodø. Mange var ikke så heldige
Det var 15. oktober 1965. Nøyaktig ett år etter at han «fikk vingen» som nyutdannet pilot, og samme dag som han ble fenrik. Oppdraget gikk ut på å trene avskjæringer, og ble utført nordvest av Andøya.
Alt var som det pleide. Eller, nesten alt.
– Vi klatret til rundt 30.000 fot, og gjorde vel 4–5 avskjæringer. Jeg hadde følelsen av at flyet var litt tregt under akselerasjon, men kunne liksom ikke putte fingeren på noe, husker Siegfried Hernes.
På vei tilbake til Bodø med sin F-86K Sabre, merket han at oljetrykket begynte å variere.
– Det tok bare ti sekunder eller noe sånt, så falt det til null. Og da tenkte jeg ja vel, okay. Sa fra til han jeg fløy på vingen til, som var skvadronenes nestkommanderende. Kalte Mayday.
Cirka ti minutter
I og med at man hadde hatt motorhavari med flytypen tidligere, så var de godt brifet på hvor lenge motoren ville holde, forteller den tidligere piloten, i samtale med doktorgradsstipendiat Sondre Hvam.
Cirka ti minutter. Ville det holde helt tilbake?
– Vi kom inn under skydekket sånn i 1100–1200 fot og så Bodø og tenkte – yes, dette går bra. Men for å lande blir man nødt til å sette ut hjulene og få litt flaps. Du blir nødt til å gi på mer med motoren for å holde på hastigheten. Og da gikk det ikke så lenge før motoren skar seg, forteller Hernes.
Kompressoren løsnet, og han hørte et rabalder bak.
– Og da var det på tide å forlate åstedet, faktisk, sier Siegfried – kort og greit.
Ut i vilden sky
– Det høres jo veldig dramatisk ut. Men der og da, er man så fokusert på oppgaven at man gjør det man er trent for, forklarer 77-åringen – som var 22 år den gang.
Siegfried Hernes (77) med utklippene fra den gang. Foto: Sondre Hvam
Han hadde tross alt fått «god warning». Stroppet seg godt fast. Felt ned visiret. Gjort klar til å skyte seg ut.
– Det er viktig å spare ryggen. For du får en sånn 14-15G i det du smekker av gårde. Så om du veier 75 kilo, veier du omkring et tonn når du forlater flyet, sier Siegfried.
Så bar det ut.
– Tvers gjennom canopy, én rotasjon. Skjermen kom og setet forsvant ut i vilden sky. Og så kom jo sjøen veldig fort. Så jeg fikk kvittet meg med skjermen, og prøvde å finne gummibåten. Man satt jo på setepakken. Jeg hadde ikke tid til å slippe den ned før jeg traff sjøen.
1,5 cm kortere
Mens han strevde med å få blåst opp den såkalte «dingyen», pisket sjøen så urolig rundt ham at han lurte på hva som foregikk. Det viste seg å være rotorvind fra et helikopter som hang over ham.
– De hadde tatt av tidligere i og med at vi hadde kalt Mayday, så han hadde landet på en liten øy litt nordvest av innflygingen, og så at jeg skjøt meg ut. Så han var jo over der med en gang og heiste meg opp, forteller Siegfried.
Faksimile NP 16. oktober 1965. Bildet viser at Siegfried melder fra over rikstelefon til foreldrene i Trondheim at alt står vel til, dagen etter ulykken.
Så bar det av sted til sykestua og «alle mulige» legesjekker.
– Så husker jeg at han spurte meg hvor høy jeg var. Jeg er 1,82 svarte jeg. «Nei, ikke nå», sa han. Det viste seg at jeg var 1,5 centimeter kortere.
– Dette var på en fredag. Jeg fløy vel igjen på mandag eller tirsdag.
Tragiske skjebner
Hernes ble værende ved Bodø hovedflystasjon, hvor han også fløy Starfighter, før han i 1971 gikk over til sivil luftfart. Mange av hans flygerkolleger, var ikke like heldige.
– Det er mye dramatikk og mange tragiske skjebner som bør få sin plass i omtalen av Luftforsvarets historie etter andre verdenskrig, sier Sondre Hvam.
Han er driftsleder og konservator ved Jærmuseet/Flyhistorisk museum Sola – og holder nå på med en doktoravhandling om norske flygeres hverdag under den kalde krigen. Det er hans fortjeneste at du har kunnet lese om Siegfrieds nære-på-opplevelse mens han var stasjonert i Bodø.
Sondre B. Hvam er doktorgradsstipendiat, med fordypning i pilotenes hverdag under den kalde krigen. Foto: Geir Arne Løland, Solabladet
Sondre ønsker å bevare så mange historier som mulig fra flygerne, før tiden renner ut. Mange av dem ble født på 30-tallet. I forbindelse med doktoravhandlingen har han så langt intervjuet 56 piloter, noe Solabladet tidligere har omtalt.
Mer hverdagslig
– Det virker ikke som en mulig krig sto i særlig fokus. Det var mer den konkrete hverdagen og de hverdagslige tingene som opptok dem, forklarer han.
Men det var en farlig hverdag, og et risikofylt yrke.
– I snitt var det én fatal ulykke per måned på 50-tallet. Ulykkene fikk og har fått overraskende liten oppmerksomhet. Det virker som om ulykkene var en hendelse der og da, så gikk livet videre. Samfunnet var annerledes, det var mye ulykker på alle fronter av samfunnet. Man hadde ulykker i trafikken, i jordbruket. Det var barn som døde hvert år fordi de lekte på kaiene mens foreldrene var på jobb, for eksempel. Man hadde en helt annen tilnærming til risiko og ulykker, forteller Sondre.
– Alle som fløy under den kalde krigen opplevde å miste kamerater. Man kunne ikke tenke for mye på det, da ville man slite i jobben.
Siegfried fortsatte, og fløy også Starfighter ut fra Bodø før han gikk over til sivil luftfart. Privat foto.
Mistet kameraten
Tidligere jagerflyger Per-Oscar Jacobsen forteller at han hadde vært ute og trent, og sto i dusjen da han mottok sørgelige nyheter:
– Nå har vi mistet to F-5`er i Bodø. Det var i 1972. Den ene var Sandvik, den andre var Johannessen. Sandvik var jo bestekameraten min.
I samtale med Hvam, beskriver han sin egen respons på denne måten:
– «Skaff meg en telefon. Hvor er nærmeste telefon?» Jo, så hev jeg et håndkle rundt meg og for inn i opsen som var like i nærheten av oss. Og fikk ringt hjem til kona og fortalt. «All right, det har vært en flyulykke i Nord-Norge. Det er ingen av oss på 338 som er involvert. Så vet du det».
– Der var du hele tiden. Du var så jævlig på hugget, for du visste hvordan familien hadde det hele veien, forklarer han.
Daværende generalinspektør i Luftforsvaret Per-Oscar Jacobsen, fotografert i 1998. Foto: Tor Richardsen
Freedom Fighter
Jacobsen fløy F-5 på 338 skvadron, og var stasjonert på Ørland. Men befant seg i Nord-Norge da ulykken fant sted. Han ble senere generalmajor og øverste sjef for Luftforsvaret.
Faksimile NF 7. desember 1972
Ulykken han refererer til, skjedde på Kjerringøy, og krevde to menneskeliv.
«Det var ved 19-tiden de to flyene som var av typen F-5 Freedom Fighter kolliderte med fjellet Fjærkjerringa. Flyene traff fjellet bare 10–15 meter fra toppen, mens det tredje flyet som var med på rutinetoktet, gikk klar», skrev Nordlands Framtid kort tid etter.
En oversikt over ulykker med jagerfly som opererte i Nordland/ut fra Bodø hovedflystasjon i tiden mellom 1950 og 1989, viser mer enn 30 omkomne. For landet som helhet mistet nær 200 norske militærflygere livet, i til sammen 161 fatale havarier under den kalde krigen.
Kilder: Jærmuseet/Sondre B. Hvam/Solabladet/NRK/Dagbladet