CF 104 Starfighter

CANADAIR CF-104 STARFIGHTER

 

                                            

Dette flyet er kjent for å være det første jagerflyet som oppnådde en hastighet av MACH 2. 7. februar 1954 tok prototypen XF-104 av for første prøveturen.

En videreutvikling fikk betegnelsen YF-104A, og satte ny høyderekord på 27.794 m i mai 1955, og ny hastighetsrekord på 2259 km/t og ble dermed verdens hurtigste jagerfly.Det var utstyrt med en General Electric J-79 motor med 7260 kg skyvekraft.

I de neste 15 år ble det utviklet over 20 varianter. Av disse var F-104A,C,G,J og S enseters jagerfly, mens F-104B,D,og F toseters treningsfly, RF-104G enseters fotofly, samt TF-104G også toseters treningsfly.

Andre utgaver ble lisensprodusert i Canada CF-104 , Japan F-104J , Italia F-104S.

Det amerikanske flyvåpen hadde kun et mindre antall F-104 i sine oppsetninger.

Det skulle bli F-104G som ble den største suksessen, i hvert fall innen Nato. Denne utgaven ble hovedjageren i de fleste Nato-land i 60-70 årene. Bare i det vest-tyske flyvåpen var det i alt ca 700 Starfightere.

Også Norge fikk tilbud gjennom våpenhjelpen om to skvadroner Starfighter. Resultatet ble en skvadron med 23 fly, og verdien av den andre ble istedet benyttet til anskaffelse av en annen flytype, jagerbombere i et større antall.

Flyene ble tilført 331 skvadron i Bodø. De ankom med hangarskipet USS «CROATAN» i august 1963.

Disse var typen RF-104G, med utstyr for fotorekognosering, dette utstyret ble imidlertid fjernet da flyene skulle brukes som avskjæringsjagere.

De ekstra brennstofftankene innvendig i flyskroget ble også fjernet for å gi plass til automatkanonen M-61 og ammunisjonsbeholderen.

 

I 1972 ble det innkjøpt 22 brukte CF-104 fra Canada. Disse ble tilført 334 skvadron i Bodø og var utstyrt som jagerbombere for «antishipping» rollen.

Av Luftforsvarets 45 Starfightere ble 12 tapt i havarier, 13 levert tilbake til USA ettersom de var mottatt som våpenhjelp. De ble imidlertid overført til det Tyrkiske flyvåpen.

Flere av CF-104’ene ble gitt til yrkesskoler som undervisningsmateriell, to tosetere befinner seg i flydyktig stand i USA, og to er gitt til museumsformål.

Den 22. april 1983 var siste gang en norsk Starfighter var i lufta. Oberst Aamoth og general Schibbye var mannskap. Da hadde Starfighter vært i tjeneste i Luftforsvaret i 20 år, og fløyet over 100.000 timer.

Museets Starfighter er en to-seter CF-104D bygget på lisens av Canadair i Canada. Den ble kjøpt brukt i 1972 , tildelt 334 skvadron og brukt til overføring av flygere til CF-104.

Flyet har totalt 2975 timer i luften.

 

Tekniske data:

Motor: En J79-OEL-7 Turbojet

med 7165 kg skyvekraft.

Toppfart: 2,2-2,3 Mach.

Topphøyde: Over 20 000 m.

Rekkevidde: 3500 km

Bevepning: En 20 mm flerløpskanon.

Vingespenn: 6,68 m uten tipptanker.

Lengde: 16,61 m

                                

      

In 1972 a number of 22 second hand CF-104 was purchased from Canada. These were transferred to the 334 squadron in Bodø and were equipped as fighter-bombers for an "anti shipping" role.

Of the Air Force's 45 Starfighters 12 were lost in crashes, 13 returned to the United States as they were received as weapons assistance. However, in stead of beeing returned to USA, they were transferred from Norway to the Turkish Air Force.


On April 22, 1983 was the last time a Norwegian Starfighter was in the air. Colonel Aamoth and general Schibbye were crew. Up to then the Starfighters had been in service in the Norwegian Air Force for 20 years, and flown over 100,000 hours.


Several of CF 104 was given to technical schools as teaching objects, two of the two seats are located in airworthiness condition in the United States, and two are donated for museum purposes.

The museum's Starfighter is a two-seat CF-104D built under license by Canadair in Canada. It was purchased second hand in 1972 assigned to 334 squadron and used to transfer pilots to CF-104.

The aircraft has a total of 2975 hours in the air.

   Les mer: http://en.wikipedia.org/wiki/Canadair_CF-104_Starfighter