Saab 35 Draken

 

 

 

 

   

Historikk

Arbeidet med en etterfølger til Saab 29 Tunnan startet i 1949. Den var ment å være en avskjæringsjager mot høytflygende bombefly med hastighet på M 0.9.

For å prøve konseptet med en kombinasjon en delta ving med en tynn pilformet vinge, en såkalt dobbel-delta, ble et fly betegnet som Saab 210, påbegynt i mai 1950.

Det fløy første gang 21. Januar 1952, og viste seg å være en god kombinasjon av gode høyhastighetsegenskaper og en lav nok avgangs og landingshastighet.

Det var først planlagt å bruke den svenske STAL Glan motoren, den ble aldri ferdig, men i 1952 ble det bestemt å bruke Rolls-Royce Avons isteden.

I januar 1953 bestilte flyvåpnet tre prototyper av type «35». Den første prototypen fløy første gang 25 oktober 1955, og ble betegnet Saab 35 Draken. Motoren i denne var RR Avon Mk.21 uten etterbrenner.

Selvom fart og klatreegenskaper var prioritert, viste det seg at det var en god «dogfighter» også, selvom det som andre deltavingede fly , mistet mye fart i krappe svinger på grunn av bremseeffekten av de brede vingene.

Det svenske flyvåpnet planla å bruke spesielle utpekte veistrekninger som feltflyplasser i en krigssituasjon, derfor ble flyet utstyrt med bremsefallskjerm.

Det ble lagt vekt på at flyet skulle lett å arbeide med og kreve kort opptreningstid. Ett bakkemannskap på 7 skulle kunne laste opp våpen og fylle brennstoff på 10 minutter

 

.

Nødelektrisitet ble levert av en ramluft turbin som var plasert like bak nesehjulet. Den kan kun trekkes inn når motoren går.

De første som ble levert til det svenske flyvåpnet fra 1960 var utstyrt med motoren RM6B(RR Avon Mk.48A) med etterbrenner av typen «65», levert uten radar og sikte.

Senere ble det installert Thomson.CSF Cyrano radar. Mens de var ubevepnet den første tiden, tjente de som enseters treningsfly, både for flygere og bakkepersonell.

Denne første utgaven fikk betegnelsen «short», senere ble noen J35A utstyrt med lengre etterbrenner av type «66» for å øke maksimumhøyden, denne fikk betegnelsen «long».

De øvrige J35A ble utstyrt med IR detektorer(Infra Rød) under nesen i 1966-67.

Bevepning på J35A «Short»: 2 x 30 mm Aden kanoner med 150 runder hver.

4 x RB24 (Sidewinder), 530 liters dropptank.

Bevepning på J35B «Long»: 12 x 135 raketter for bakkeangrep.

Bevepning på J35B: 2 pods med 19 x 75 anti luft raketter, fyres single eller i salve.

Bevepning på SK35C: Ubevepnet treningsfly.

Anmerkning: Dette flyet ble gitt av Bodøs danske vennskapsby Svendborg til åpningen av Norsk Luftfartsmuseum.

 

 

   

Saab 35 Draken - før sin tid

Av dir. Sven Scheiderbauer

Allerede i 1949 begynte man å diskutere en etterfølger til J 29 Tunnan. Fremtidens trussel¬bilde bestod av høytflygende, raske, atormvåpenbærende fly. Man krevde at det nye flyet skulle kunne fly i overlydshastighet, og ha en makshastighet på Mach 1,5. Dette kravet ble stilt til Saabs ingeniører på et tidspunkt da kun ett fly hadde passert lyd-muren - det amerikanske rakettflyet Bell X-l.

Den 33-årige sivilingeniøren Erik Bratt fikk i oppdrag å lage en prosjektstudie. Han gikk ganske raskt for konseptet med et enmotors deltavinget fly. Det skulle være en enseter og ha allværskapasitet. Dobbeldeltavingen ble ansett å ha flere fordeler. For å bekrefte teoriene og teste dem i virkeligheten ble det bygget et prøvefly, Saab 210 «Lilldraken», som var en Draken i skala 1:12 (eller om man vil 70 %). Den fløy første gang vinteren 1952. Lavhastighetsegenskapene viste seg å være gode, noe som behøvdes ved avgang og landing, og våren 1952 ble det bestilt tre prototyper. Den første av disse fløy den 25 oktober 1955 med Bengt R Olow som pilot.

Den indre vingen med 80° pilvinkel, integrert med kroppen, inneholdt understell, drivstoff, fast bevæpning og luftinntak. Den pilformede vingen var idealisk vid overlydshastighet.. Den ytre vingen, som var boltet vid den indre, hadde 57" pilvinkel og skulle sikre lav-hastighetsegenskapene. Den hadde plass til ytre bevæpning.

Prototypene var utrustet med samme motor som A 32 Lansen som var svakere enn den versjon av Rolls-Royce Avon som skulle sitte i de serieproduserte flyene. Tross den svakere motoren passerte Bengt Olow Mach 1 i horisontal flyvning og uten etterbrenner (fantes ikke på prototypen) den 26. januar 1956 med den første prototypen.

Stort utviklingpotensial

Serieleveransene begynte i slutten av 1959 og det var F 13 i Norrkopinq som fikk de første J 35A-planen. J 35A hadde en etterbrenner som var tatt fram av Svenska Flygmotor. Fra Draken nummer 66 ble det utviklet et etterbrennerkammer hvilket medførte en forlengelse av utløpet og flykroppen. Den fikk derfor et innfellbart lite halehjul for å unngå at halen slo ned i rullebanen ved høy angrepsvinkel under landing eller aerodynamisk oppbremsing.

Saab 35 Draken hadde stort utviklings-potensial og flere versjoner ble tatt i bruk.. Jagerflyet var det tidligere nevnte J 35A, i tillegg kom J 35B, J 35D, J 35F og J 35). Versjonene fra J 35D har en sterkere motor og fra J 35F har den mulighet til å bevæpnes med de avanserte amerikanske luft-til-Iuftmissilene Hughes Falcon; en med radarmålsøker, Rb 27 (Hughes HM 55, Falcon) og en med IR-søker (infrarød eller varmesøkende), Rb 28 (Hug hes HM 58 Falcon). Saab J 35F hadde en Ericsson-utviklet radar. Hele systemet var integrert med det da mest moderne datadrevne stridsledings- og luftovervåkningssystemet i verden - STRIL 60. Den utøkende elektronikken krevde plass ombord, så en av de vingemonterte kanonene ble fjernet.

J 35F var et meget avansert systemfly og hadde på sin tid knapt noe sidestykke i Europa, hva effektivitet gjaldt. Denne versjonen ble byget i flest eksemplarer - 230. Den siste Drakenversjonen i svensk tjeneste var J 35) og den kunne ta med flere og mer avanserte missiler. Tidligere versjoner hadde fire opphengningspunkter (hard points), denne hadde seks.

   

 

 

En fotorekognoserings-utgave, S 35E, som tok utgangspunkt i J 35D skrog og motor, ble også fremstilt. I stedet for radar i nesen hadde den fem kamera der.. I hver innervinge var det nå kameraer i stedet for kanoner. Av de 60 S 35E som ble levert var 30 ombygde J 35D og 30 var nyproduserte.

Treningsutgaven SK 35C ble bygget i 25 eksemplarer. Den var helt ubevæpnet og hadde ikke radar. Noen ble brukt til å lære hvordan man håndterer den spesielt farlige manøveren som kalles superstall. Dette var en spesiell egenskap hos fly med deltavinger, og det var en farlig situasjon om en flyger havnet i den. (Superstall er en pendlende, selvdrevet bevegelse man kan komme inn i ved veldig lav hastighet, som innebærer at flyet - stort sett uten fremoverfart - pendler med nesen oppover og nedover, samtidig som det mister høyde dramatisk fort.)

Eksport

Draken blev en eksportfremgang. Danmark bestilte i 1968 en attackutgave (F-35) og en fotorekognoseringsutgave (RF-35) samt en taktisk treningsutgave (TF-35). Alle danske Draken-versjoner kunne bevæpnes. De danske Draken hadde mer intern drivstoffkapasitet, bremsekrok og NATO-tilpasset elektronikk.

Finland kompletterte i 1970 sitt jagerflyvåpen med Draken. MiG-21 fantes ennå men nå kom Draken i tre versjoner. Først leide man seks J 35B, disse ble senere kjøpt. Man bygde tolv J 35S som i alt vesentlighet var en J 35F, ved Valmet i Halli. Seks J 35F ble kjøpt brukte fra Sverige. I tillegg til disse kjøpte Finland tre treningsfly SK 35C.

Siste eksportland ble Østerrike. Etter mange år med innkjøpsstopp bestemte det østerrikske forsvaret seg i 1985 for å kjøpe 24 brukte men modifiserte/oppgraderte J 35D. Østerrike ble også det siste landet til å operere Draken da det tok flyene ut av tjeneste i 2005. Disse 24 Draken-flyene skal erstatte av 15 Eurofighter Typhoon.

 

Internasjonal sammenlikning.

Totalt ble det bygget 612 Saab Draken. Dets innovative og annerledelse aerodynamiske løsning fikk egentlig ikke noen etterfølgere, om man ikke ser på Concorde med sin såkalte ogivale vinge, eller det ekstreme Lockheed SR-71 Blackbird med sin langt fremskutte innervinge, som dobbeltdeltavinger. I dag flys noen Draken i USA ved en privat testflygerskole ..

Mot sine «kaldkrigskonkurrenter» Lockheed F-104 Starfighter, Dassault Mirage III og MiG-21 klarte Draken seg bra. De hadde alle høyere topphastighet i stor høyde, Drakens luftinntak var dens svakhet. Men etter hvert som trusselbildet med tiden forandret seg, ble egenskapene i lav høyde viktigere, og med en gang ble Draken «best». Draken hadde sammenliknet med disse den sterkeste motoren med etterbrenner. Den faste bevæpningen var svakere, men den klarte seg temmelig bra med ytre bevæpning, spesielt da 35J-versionen kom. Draken som systemfly dvs. dets integrering i strilsystemet var internasjonalt sett langt fremme. En teknisk sett helt datastyrt radarleding og taktikken med Falcon-missil og kanonangrep forfra «head on attack» var Sverige ledende.

 

 

     

                  Les mer: http://no.wikipedia.org/wiki/Saab_35_Draken