C-5 Polar

Hønningstad C5 Polar

 

 

  

1930 årene var det blitt et ønske at vi i likhet med svenskene skulle få en statsstøttet ambulansefly-tjeneste som ville være til stor nytte i uveisomme strøk, både langs kysten og i det indre av landet med lange avstander til lege/sykehus. Widerøe hadde en etterhvert fått litt erfaring, da de hadde utført en rekke ambulanser. I 1939 startet Norges Røde Kors en innsamling til et fly som skulle stasjoneres på Skattøra ved Tromsø.  

 

I fra myndighetene ble det lovet støtte til driften når den kom i gang. Ingeniør Birger Hønningstad startet konstruksjonen av et enmotors fly med plass til 2 flygere og 5 passasjerer eller 2 sykebårer. Flyet skulle kunne benytte både hjul ski og flottører.

Flyet var beregnet ferdig sommeren 1940, men så kom krigen og arbeidet stoppet. Det halvferdige flyet ble lagret på en låve på Bogstad. Først i 1947 kom arbeidet igang igjen for fullt.

Vingespennet ble 13,72 m , noe mindre en den canadiske Norseman.

Da C-5 var beregnet brukt som ambulansefly var det ekstra bred dør for å lette ut og innlasting av bårer. Motoren var en Wright Cyclone stjernemotor på 350 HK.

Flyet som var trukket med duk, ble malt i Widerøes grønne farge og fikk testregistreringen LN- 11. Den 27 mai 1948 tok kaptein Friis Baastad av på den første prøveturen som varte i 30 minutter og var problemfri. Den 11. august ble C-5 polar, serienr. 01 gitt registreringen LN-DBW. Noen små justeringer ble gjort, men flyet viste seg å ha gode flyegenskaper.

Etter den sertifiseringen og registreringen som ble gjort 11. aug, ble flyet fløyet i ca 100 timer under alle slags forhold for å prøve det ut grundig og flyet viste seg å svare til forventningene. Resten av vinteren gikk med til å sjekke ut selskapets flygere.

Motoren viste seg å være for svak under enkelte forhold , og ble skiftet ut med Pratt&Whitney Wasp på 560 HK.

Om sommeren ble flyet brukt på flottører til taxi og rundflyging langs Oslofjorden og Sørlandskysten. Om høsten 1950 ble det demontert og pakket i kasser og ble sammen med et danskbygd KZIII fraktet til Maudheim på Sydpollandet med polarskuten Norsel.John Giever hadde siden 1949 ledet en svensk/britisk/norsk forskningsekspedisjon.

 

                        

Kaare Friis Baastad og Anders Jacobsen var med som flygere på ekspedisjonen som ankom Maudheim 6 januar 1951.Under en landing dernede kom en vinge bort noe is og ble ødelagt så mye at den ikke lot seg reparere. Etter å ha blitt reparert hjemme bar det nordover sommeren 1952, først ruteflyging mellom Bodø og Narvik, deretter som ambulansefly/taxifly på Skattøra.

Vinteren 1954-55 var det stasjonert i Narvik, så bar det tilbake til Tromsø igjen.

I 1958 ble det solgt til Mjøsfly i Brumundal, hvor det var ibruk til 1960 da det ble solgt til Varangfly i Kirkenes. Året etter havarerte det på et vann vest av Kirkenes, flyet ble solgt av forsikringsselskapet til Oddvar Korsvold i Norrønafly som tok flyet til Oslo for gjenoppbygging. I 1965 da flyet igjen var klar til tjeneste ble det solgt til Nor-Wing i Tromsø og gjorde god tjeneste som ambulanse- og taxifly.

Om sommerene ble flyet utleid til Varangfly, som 22 sept 1969 overtok flyet. I mars 1970 gikk de to selskapene sammen og i 1971 overtok de all ambulanseflyging i Nord-Norge. C-5 var høsten 1971 stasjonert i Bodø og fløy sin siste tur 16 desember. Noen dager etterpå ble LN-DBW løftet rundt av stormen mens det lå i bøyen på havnen. Det ble store skader på halepartiet under ilandheisingen og med saltvann i stålrørene var det slutt på en lang arbeidsdag .

Flyet ble kjøpt av Norsk Flyhistorisk Forening i 1982, og er Norsk Teknisk Museums eiendom og på utlån til NLM i Bodø.

Etter å være lagret på mange plasser med påbegynt restaurering, havnet det tilslutt i Bodø, hvor et samarbeid mellom Widerøeveteraner og Bodø Luftfartshistoriske Forening har ført til at arbeidet er i sluttfasen. Det kan nevnes at flottørene er hentet i Finland, og i bytte er det gitt et haleparti til en P-39 ,Airacobra som ble restaurert av Ivan Kristiansen, og som det finske museet trengte for å fullføre sitt prosjekt. Halepartiet var hentet fra et vrak i Finmark.

 

                                                                                               

In the 1930s it had become a common wish that we like the Swedes should get an ambulance service based on aero planes, and supported by the state. This would be of great benefit for the remote areas, both along the coast and in the inland, with long distances to a doctor / hospital. Widerøe had a gradually gained some experience, because they had already performed a series of ambulance missions. In 1939 the Norwegian Red Cross started a fundraising to buy a plane that would be located at Skattøra at Tromso.

The government promised to support for the project when it was up and running. Engineer Birger Hønningstad started the construction of a single-engine plane with a capacity of 2 pilots and 5 passengers or two stretchers. The aircraft should be able to use both on wheels, skis and floats. The wingspan was 13.72 m, slightly less than the Canadian Norseman.

The plane was scheduled for completion in summer 1940, but then came the war and work stopped. The half finished aircraft was stored in a barn at Bogstad. In 1947, the work was resumed.

Because C-5 was intended for ambulance purposes the doors were made extra wide to ease loading and unloading stretchers. The engine was a Wright Cyclone radial engine of 350 hp.

The plane was covered with cloth and painted in Widerøe’s green color and got test registration LN 11. May 27, 1948 Captain Friis Baastad had the first test flight that lasted 30 minutes and experienced no problems during the flight. On August 11, the C-5 polar serial no. 01 was given registration LN-DBW. Some minor adjustments were made, but the aircraft proved to have great handling.

After the certification and registration was done, the plane was flown about 100 hours under all weather conditions to try it out thoroughly. The plane seemed to fulfill the expectations. The rest of the winter went by checking out the company's pilots.

The plane seemed to be under powered under certain conditions, and the Cyclone engine was replaced with a Pratt & Whitney Wasp 560 HK.

In summer, the aircraft was used on floats for taxi and sightseeing flights along the Oslofjorden and the south coast. In autumn 1950 it was dismantled and packed in crates and together with a Danish built KZIII shipped to Maudheim at the South Pole area by polar ship Norsel. John Giever had since 1949 led a Swedish / British / Norwegian research expedition in this area.

                                                                                                                                                                                     

Kaare Friis Baastad and Anders Jacobsen were pilots on the expedition that arrived Maudheim January 6 1951. During a landing a wing hit some ice and was damaged and could not be repaired at the location.

 

Having been repaired after returning home the plane was transferred to the northern Norway in summer 1952, at first scheduled air services between Bodø and Narvik, then as ambulance / air taxis on Skattøra.

During winter 1954-55 it was stationed in Narvik, and then brought back to Tromso again.

In 1958 it was sold to Mjøsfly in Brumundal, where it was in service until 1960 when it was sold to Varangfly in Kirkenes. The following year it crashed on a lake west of Kirkenes. The plane was sold by the insurance company to Oddvar Korsvold in Norrønafly who brought the plane back to Oslo for reconstruction. In 1965 when the plane again was ready to fly it was sold to Nor-Wing Tromso and served as ambulance and air taxi.

In the following summers the plane was leased to Varangfly which Sept 22. 1969 took over the plane. In March 1970, the two companies merged and in 1971 they took over all ambulance flights in northern Norway. C-5 had autumn 1971 its base in Bodø and flew its last trip on December 16. Some days later a storm lifted the LN-DBW and threw it around while lying in the buoy at the harbor. Major damage was done to the tail section during the rescue operation, and in addition sea water had come into the steel tubes putting an end to its flying.


The aircraft was acquired by Norwegian Aviation Association in 1982 and became Norwegian Technical Museum’s property and is currently on loan to the Norwegian Aviation Museum in Bodø.

After being stored in different places with commenced restoration, it finally ended in Bodo, where a group of Widerøe Veterans and volunteers from Bodo Aviation History Association finished the restoration. It should be mentioned that the floats came from Finland in exchange for a tail section for a P-39 Airacobra which was restored by Ivan Kristiansen, and Finnish Aviation Museum needed to complete their Aircobra project. The tail section came from a wreck in Finmark.