To nye fly berget

I løpet av våren er to tyske jagerfly fra 2. verdenskrig blitt hentet opp av sjøen. Først oppe var en FW 190 som lå utenfor Bergen. Den ble tatt opp av KNM Tyr og fraktet inn til Haakonsvern i Bergen. Her sto en gruppe fra Luftforsvarsmuseet og lokale entusiaster klar, og tok i mot og og klargjorde flyet for transport til Bodø. Det ankom Bodø 12. mai i en container fraktet med "Toten Transport". 

 

 

             Neste fly som atter så dagens lys var en Bf 109 som lå i Risværsundet i nærheten av Rørvik i Nord-Trøndelag. Se historien på forsiden. Denne hevingen fikk god media-dekning, særlig at halen brakk da vraket skulle settes ned på fast grunn. Denne hevingen ble muliggjort ved hjelp av en stor frivillig innsats fra lokale dykkere og bergingsfartøy. Med på turen var mange frivillige som tok hånd om vraket og klargjorde det for transport.

 

 

Fra Rørvik kom delene på hengere og i biler. Det oste av råtten fjære etter dem. For en utenforstående ser det håpløst ut å få til noe fornuftig med et slikt utgangspunkt, men skinnet bedrar! Magnesium og aluminium er for en stor del tært bort, mens deler av andre metaller, f.eks. jern kan være i utrolig god stand når man får fjernet kalk og leire.  

Begge flyene inneholdt mange gode og verdifulle detaljer av jern som skal brukes til komplettering av pågående restaureringsprosjekter. Noen deler er også standar for flere flytyper.

 

 

 

Propellen til Bf 109 - forbausende godt bevart.

 

Propellen til FW 190 - noe mer tært men ikke noe håpløst prosjekt.

 

Torgeir Aanesen har hatt en eller helst flere finge med i det som har skjedd på verkstedet og i BLHF opp gjennom årene. Han har vært med på mange bergingsoppdrag i sin tid på Sea King, og som sprek pensjonist har han vært med på flere vrakberginger, både til lands og til vanns.

 

 

Her skjærer han løs deler som kan brukes, beslag og fester av ulike typer.

 

Maskingeværet, MG 17, var i forbausende god stand. Etter et opphold i eddikkvann, som løser opp kalk, gikk det greit å adskille våpnet. Klaibret er 7,92 mm.

 

 

Ikke noe å si på denne overflaten! 20 mm maskinkanonen var også i god stand. Den har vi ikke bilder av.

 

Hjulleggene er i meget god stand. Ved demontering viste det seg at olja i den ene var helt rein, mens den i den andre var litt grumsete, noe som tyder på vanninntregning. Det var ingen problemer med å løsne mutre og hylser.

 

 

Surstoff-flaskene var i god stand, og blir fine når de er blitt sandblåst.

 

To av kompassene. Over kompasset til FW 190 - bra stand.

 

Kompasset til Bf 109 er i dårligere forfatning. Bøylene over kompasset smuldret bort mellom fingrene på vedkommende som demonterte det.

 

Når vi har så mye som skal tas vare på, ser verkstedet til tider ut som en krigssone. Deler ligger ut over alle bord og opptar også en del av gulvplassen.

 

 

 

13 mm mitraljøsen er relativt mye korrodert. Pussig at våpen fra samme vraket er i så forskjellig tilstand. Her står løpet og låsekassen i ei tønne med eddikvann for at kalken skal løses opp. 

 

Fremre cockpit-ramme. Den er en sjeldenhet, også med tanke på den gode tilstanden den er i. Glassene er tatt ut og gummipakningene fjernet. Selve rammen er sandblåst og snart klar til grunning. Frontglasset var laminert og ca. 8 cm tykt. I tillegg kommer at det er skråstilt. Sikkert ment å skulle være skuddsikkert med tanke på splinter og småkalibrede våpen.

 

 

Innholdet i verktøykista var temmelig rustent. Når skulle dette brukes, og av hvem?

 

Halepartiet til FW 190

 

Det er viktig å vite hvor og hvordan delene sitter før demonteringen begynner. Derfor blir det tatt masse bilder fra forskjellige vinkler.

Fra venstre: Asbjørn, som demonterte cockpit-rammen, Birger som skal holde styr på det hele (stakkars mann) og Bjørn som er fotograf.

 

 

Dette dekket er i meget god stand! Trenger kun rengjøring. Gummien er fortsatt elastisk.

Før krigen startet fikk tyskerne lov av amerikanske firmaer til å drive lisensproduksjon av diverse amerikanske produkter. Et eksemper er Pratt & Whitneys motorer som ble til BMW i Tyskland.

 

 

Her ser vi et annet eksempel på tysk lisensproduksjon. Tyske dekk ble produsert på lisens fra Dunlop, men var merket med tysk opprinnelse.

Det blir mange timer med skruing, vask og sandblåsing i tiden framover. Det som ser ut som skrot, og som selv en skraphandler kanskje ikke vil ha, er for de som driver med restaurering rundt om i verden av stor verdi. Ofte er detaljtegninger ikke å få tak i. Flyene ble også bygd i manger versjoner med stadige modifikasjoner.

Det som er dårligst kan brukes som maler med tanke på å lage nye deler, og andre ting som vi har vist her, kan etter behandling gå rett inn som originaldeler i restaureringsprosjekter.