Lansen

Saab 32 Lansen

Av dir. Sven Scheiderbauer 

 

 

 

     

Fra midten av 40-tallet var det svenske jagerbombeflyet propellflyet Saab B 18 og rekogno¬seringsflyet den samme typen. Det behøvdes en erstatning, og Arthur Bråsjo ble utnevnt til sjefskonstruktør for denne. Utviklingen av Saab 32 begynte i 1948 og det ble et konvensjonelt fly med en motor og pilvinge. Den var toseters med plass til en navigatør. Vingen hadde større pilvinkel enn Tunnans - 390 mot 250.

Flyet ble designet for den svenskutviklede jetmotoren STAL Dovern. Motoren var lovende men til tross for dette besluttet Flygvapnet i 1952, under chefen Bengt G:son Nordenskiold, å avbryte utviklingen og i stedet satse på den engelske Rolls-Royce Avon. Denne ble lisensprodusert ved Flygmotor i Trollhåttan. Motoren fantes ikke bare i Lansen, men også i Draken.

Lansen blir supersonisk

Den 3. november 1952 fløy Saab 32 Lansen for første gang med sjefsprøveflyger Bengt R. Olow bak stikken. Av det første toseters svenske jetflyet ble det bestilt fire prototyper. Lansen markerer også begynnelsen av systemfly.

Nå ble elektronikk og våpensystemer integrert for første gang. Den hadde en franskbygget radar, et svensk bombesikte, navigasjonsradar, radarhøydemåler m.m. En merkedag er den 25. oktober 1953 da Bengt Olow i lett stup passerte Mach 1 med en av prototypene.

Attackversjonen A 32A ble levert til F 17 i Ronneby i begynnelsen av 1955 og totalt ble det bygget 287 A 32A. Jagerbombervåpenet, også kalt «OB:s klubba» «<øverstkommanderendes klubbe»), hadde nå fått en slagkraftig komponent, som kunne bære 1500 kilo bomber, raketter eller sjømålsmissilet Rb 04, utviklet av Saab. I tillegg til dette kom de fire faste innebygde 20 mm kanonene flyet var utrustet med.

 

«Uten spaning ingen aning» og Lansen-Sport.

Ut fra jagerbomberutgaven kom S 32C, et rekognoseringsfly (eller «spaningsflygplan», på svensk). Den var i prinsippet lik A 32A men den fikk en radar tilpasset rekognosering, og hadde ikke kanoner. I stedet hadde den seks kameraer i nesen, og kunne ta med tolv lysbomber for fotografering i mørket. Alle S 32C ble stasjonert ved spaningsflottiljen F 11 i Nykopinq/Skavsta. Alle de 44 S 32C som ble bygget, ble levert i perioden 1959-60 og var i tjeneste til 1979, da F 11 ble nedlagt.

 

Den siste versjonen av Lansen var allværsjagerutgaven. Da prosjektet ble påbegynt var nattjageren Mosquito J 30) erstattet av jetflyet Venom J 33). Den blev altså J 30 sin etterfølger.

J 32B, som allværsjagerversjonen het, hadde en sterkere Avon-motor, noe som var av betydning for jagerrollen. Den hadde samme motor som da også fantes i Draken. Radaren var ny og utviklet av LM Ericsson, og i tillegg kom en styrautomat (autopilot) utviklet av Saab. For sin tid hadde flyet mye avansert elektronikk. F 12 i Kalmar var den første avdelingen som i 1958 fikk J 32B «Lansen Sport», som den iblant ble kalt. Den erstattet der J 29. Nattjaktflottiljen F 1i Vasterås fikk J 32B straks etter. J 32B ble bygget i 120 eksemplarer og var jagerfly frem til 1969. laktlansen gjorde deretter god tjeneste som målfly ved Målflygdivisionen på Malmen (Linkopinq), En av dissa finnes ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø. 24 Lansen fløy som målfly frem til 1998.

Spredning

Det var under andre verdenskrig ideen om spredning av flyene på flere mindre fly baser kom opp. Ideen kommer fra Tyskland, hvor konseptet ble begynt brukt under krigen. Flybasene var da gressbaner og var spredd over hele landet. De ble enkelt og greit benevnt ved et tall, som f eks Falt 16. Etter krigen fikk flere baser asfalt- eller betongrullebaner.

På 60-talet begynner man å se vegbasene. Iblant utgjør selve veien rullebanen, men som regel finnes den «inne i skogen», mens veien har små «lommer» for oppstilling og klargjøring av flyene.

I og med at Bas 90-systemet kom, ble noen rullebaner bygget ut med kortbaner. En krigsflybase har en hovedbane på ca 2000 meter, og i tillegg 2-4 kortbaner på ca 900 meter hver. Disse er fullt tilstrekkelige for avgang og landing dersom hovedbanen skulle være blokkert. Vegsystemet og taksebanene rundt en Bas 90 er stort for å kunne koble de forskjellige delene av basen sammen. Det kreves en god infrastruktur for å forsyne flyene på oppstillingsplasser flere kilometer fra hverandre, men som bruker de samme banene.

Virksomheten ledes fra to sentraler. I «Kommandocentralen» (KC) er «flygledningen» og den som bestemmer på hvilke plasser flyene skal stilles opp for klargjøring etter landing. I «Bascentralen» sitter basebataljonsjefen og leder basevernet og de ca 1500 menneskene som tilhører bataljonen sin. I Sverige var det en gang drøyt 30 baser. Prinsippet var at det var en flyavdeling (division) på hver base, og den var avhengig av basebataljonen for støtte. En base kunne også ha i oppgave å ta imot tilfeldig «besøkende» fly og gi dem service som tanking og om lading.