U2

 

LOCKHEED U-2

 

 

        

Lockheed U-2  ble utviklet etter en ide av Kelly Johnson, sjefsingeniør ved Lockheed Aircraft Corporation, og grunnleggeren av det berømte «Skunk Works».

Utviklingen i Sovjetunionen tidlig på -50 tallet, ledet til at Forsvarsdepartementet satte fram krav om et rekogoseringsfly som var i stand til å overfly Sovjetunionen på en ekstrem høyde.

I 1953 ble det satt ut  anbud på et fly som skulle være et enseters, sub-sonics fly istand til å bringe med seg en nyttelast på 350 kg over en distanse på 5000 km i en høyde av  70,000 fot.

Tre flyfabrikker leverte inn forslag, Lockheed’s var å bygge et fly basert på F-104 med ekstremt lange vinger. Dette forslaget ble ikke godtatt av USAF, fordi de ville ha et fly basert på den velprøvede motor Pratt & Whitney J-57.

I november 1954 gikk Johnson i forhandlinger med CIA, og 9 des. 1954 inngikk Lockheed en utviklingskontrakt  med CIA om et fly bygget på F-104 teknologi modifisert til å ta Pratt & Whitney J-57 motoren. Flyet ble bygget som et hemmelig prosjekt ved «Skunk Works» som den hemmelige fabrikken ble kallet.

Den 24 juli 1955 var prototypen ferdig og ble flyfraktet til Nellis AFB, hvor den ble prøvefløyet i all hemmelighet den  1.august 1955. Etter at testprogrammet var ferdig i løpet av 1955 beordret CIA det satt i produksjon. Fra sommeren 1956 var det stasjonert en U-2

i Wiesbaden, og den 4. juli gikk den første turen over Sovjet fra Wiesbaden over Moskva og Leningrad, to av de best forsvarte områder i verden. Turen var en komplett suksess, og fikk gå uforstyrret av det Sovjetiske luftforsvaret. Det ble etterhvert mange områder som ble overfløyet av U-2 uten at sovjeterne kunne gjøre noe med det.

I slutten av 1958 var en U-2 stasjonert i Bodø og utførte en del turer over Barentshavet i forbindelse med atombombetester i nordområdene. En ny periode skulle starte i slutten av april 1960, men dette ble avlyst etter at Powers ble skutt ned over Sverdlovsk på tur til Bodø 1 mai.

     

Flyet har vært brukt i elektronisk overvåkningstjeneste, en av variantene het TR-1A som står for Tactical Reconnaissaince, en annen utgave het ER-2 (Earth Resources Two)som ble brukt av NASA til vitenskapelige  undersøkelser av den øvre atmosfære. De forskjellige variantene hadde et vidt spekter av utstyr for å kunne gjennomføre de oppgavene som ble pålagt.

Flyet som er i Luftfartssenteret er en U-2C ser.nr. 56-6953, levert i 1958, testfløyet ved Edwards AFB i 1959. Den har vært i tjeneste både i Alaska og Europa, i 1968 var den i Viet Nam. I 1973 ble den ombygget til U-2CT, toseters treningsfly, og i 1987 ble den tatt ut av tjeneste.

Norsk Luftfartssenter  i Bodø mottok maskinen i begynnelsen av 1994, og ved Bodø Flystasjon ble den bygget den om til sin opprinnelige form, en enseter U-2C, og var på plass til åpningen 15. mai 1994. Hovedansvarlig for dette arbeide var kaptein Oddmund Bjørnaali.

 

Tekniske data:

Vingespenn:               80 fot

Lengde:                      49' 7"

Høyde:                        13'

Tomvekt:        13000 lbs

Maxvekt:        23.100 lbs

Motor:            J-75-p-13B 17000 lbst

Maxfart:         580 mph

Max høyde:    80.000 fot

Rekkevidde:   4000 miles

 

NB! Av plasshensyn er U2 utstilt i den sivile delen.

                                                                

Les om U2 og Bodø: http://www.nrk.no/nordland/fylkesleksikon/index.php/U2-flyet_og_Bod%C3%B8_under_den_kalde_krigen

Frykten for atomkrig: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.7102571

U2 affæren: http://no.wikipedia.org/wiki/U2-aff%C3%A6ren

 U2 data: http://en.wikipedia.org/wiki/Lockheed_U-2